DEBATT

Av stortingsrepresentant Rune J. Skjælaaen, Sp, kirke-, utdannings— og forskningskomiteen

Det er forstemmende å lese Kristin Clemets kommentarer i BT om ressursene i norsk skole. Hun vil ha slutt på sytingen i skolen og ønsker seg de mest motiverte og de dyktigste lærerne.

Jeg må spørre om utdanningsministeren kjenner skolehverdagen.

Mitt inntrykk etter mange skolebesøk er svært motiverte lærere og skoleledere som virkelig har vilje og pågangsmot til å drive en oppegående skole til beste for barna. Men deres ord om mangel på ressurser til å drive en aktiv skolehverdag må vi som stortingspolitikere ta på alvor.

Høyre gikk i valgkampen høyt på banen på to områder: mer til skole og mindre skatt. I dag opplever elever, foreldre og lærere at det ikke satses på skolen. Når skolestart nå nærmer seg må tallet på lærere på mange skoler reduseres. Antall elever i klasser må økes, tilrettelagt undervisning må kuttes og skolestruktur må endres for å få skolebudsjettene til å balansere. I et Høyre-styrt Skole-Norge må over 30 prosent av kommunene redusere skolebudsjettene i inneværende år. Det er også interessant å registrere at antall søknader om spesialundervisning øker. Det burde bekymre statsråden. Det er et uttrykk for at skolen faktisk ikke er i stand til å gi den enkelte elev tilrettelagt undervisning ut fra egne forutsetninger.

Tanken slo meg i forbindelse med statsbudsjettet 2002 at det Høyre egentlig sa i valgkampen var mer skole for mindre penger. I Stortingets spørretime i vår stilte jeg spørsmål om resurssituasjonen i skolen og fikk følgende svar fra utdanningsminister Clemet: «Generelt kan man vel si at det alltid vil være ønskelig med mer midler til skolen. Men jeg tror også det er viktig å ta innover seg at ressursene i norsk skole, særlig på grunnskolenivå, er ganske store. Vi ligger nesten i teten i verden når det gjelder ressurstilgang pr. elev. Og jeg tror det har formodningen for seg at det er mulig også å effektivisere ressursbruken og få bedre ressursutnyttelse, få mer ut av hver krone som vi investerer.»

Skolefolk, foreldre og kommunepolitikere reagerer på denne type utsagn. De kjenner skolehverdagen. Det er på kommunenivå grunnskolen drives. Det er kommunepolitikerne som får svi når skolebudsjettene kuttes. Men det er Stortinget som gir rammene og som setter kommunene i stand til å gi en god skole.

Det har vært og er blitt mye snakk om skole fra regjeringens side. Høyt på banen, raskt ute med å varsle at skolen skal være et satsingsområde. Men bortsett fra å fremme en stortingsmelding om lærerutdanningen, er ikke Stortinget presentert for konkrete forslag til kvalitetsforbedrende tiltak. Dersom det virkelig er regjeringens mål å heve kvaliteten i skolen er det nødvendig å se på hvordan ressursene til skolen fordeles. Det er et tankekors at regjeringen legger til rette for en bedre finansiering av private skoler samtidig som de offentlige skolebudsjettene reduseres. Ventelistene til mange private skoler er lange. Foreldre sier de velger privat skole for sine barn fordi de da vet at de får et bedre skoletilbud. Er ikke det et tankekors for utdanningsministeren og resten av regjeringspartiene, at foreldre velger private skoler fordi den offentlige skolen ikke gir et godt nok skoletilbud?

Stortingsflertallet består i dag av regjeringspartiene med støtte fra Frp. Det er faktisk disse partiene som må ta ansvaret for at skolebudsjetter reduseres, at elevtallene i klasser øker, at tilbudet til spesialundervisning kuttes og at midler til nødvendig utstyr mangler. Disse partiene har bevisst prioritert å gi mindre til fellesskapet og mer til den private lommeboka. Skillelinjene i norsk politikk går mellom de partier som vil satse på gode offentlige tilbud og de som ønsker at egen økonomi skal avgjøre fremtidens valg.