Manga år med 16 timers arbeidsdager, dag og nattarbeid om hverandre og flere arbeidsuker i strekk gjorde Haugland ufør.

En overlege ved Solli Nervesanatorium har konkludert med at 42-åringen lider av en post traumatisk stressreaksjon, etter langvarig stort arbeidspress. Cato Haugland presiserer at det ikke er pengene som er drivkraften bak saken. For ham er det viktigste å få slått fast at arbeidsgiver har ansvaret for det som han opplevde som en umenneskelig belastning i jobben.

— Uansett om jeg vinner eller taper, vil utfallet av saken ha betydning. Enten vil det bli slått fast at en bedrift ikke kan utsette noen for slik ekstrem arbeidsbelastning. Eller så må vanlige arbeidstakere bare ta konsekvensen av at Arbeidsmiljølov og andre bestemmelser som skal beskytte dem, ikke har noen som helst verdi, sier Cato Haugland til Bergens Tidende.

Stod på til han stupte

Han var 30 år, og proppfull av energi og tiltakslyst, da han ble ansatt hos Frank Mohn Services AS i 1989. Den meget dyktige fagmannen fikk raskt ansvar for å sette i drift brannpumpeinstallasjoner på plattformer - en av de viktigste sikkerhetsanordninger offshore.

Testingen av utstyret, samt reparasjoner av feil, krevde 16 timers arbeidsdager i inntil tre uker i strekk. Og Haugland var ikke før kommet hjem igjen, før han fikk beskjed om at nye oppdrag ventet.

Ifølge ham eksisterte det ingen arbeidsplan i bedriften. Han visste aldri når han ble kalt ut igjen. Ferier, helger ý ingenting var hellig. Ansvaret var tungt, og arbeidsinnsatsen upåklagelig. I 1993 jobbet han godt over 2700 timer, nesten alle off shore. Et normalt off shore-år er på 1600 timer. Ifølge hans prosessfullmektig, advokat Leon Larsen, tilsvarte all jobbingen et snitt på 7-8 timer om dagen, 365 dager i året.

Hardkjøret varte frem til 21. september 1995. Da kollapset trebarnsfaren om bord på offshoreinstallasjonen Frigg, 36 år gammel.

Utbrent, utbrukt og ferdig i arbeidslivet.

Prøvde å ta opp problemene

Etter flere års behandling ved Solli Nervesanatorium måtte legene bare konstatere at han ikke ble bra igjen. Den en gang så glade gutten hadde pådratt seg en varig depresjon.

— Det vedvarende arbeidspresset hadde brutt meg helt ned. Det skumle er at jeg ikke merket dette selv ý annet enn at jeg ble sliten. Mens jeg stod midt oppi det, trodde jeg hele tiden at jeg skulle klare å ta meg inn igjen, sier Cato Haugland.

Han forteller at han flere ganger prøvde å ta opp problemene med arbeidsgiver, uten å nå frem. Det siste året ble han mer og mer apatisk. Han orket nesten ingenting, og gikk nærmest på autopilot.

Selv om han følte at noe var galt, skjønte han ikke at han var i ferd med å bli tappet for sine siste krefter. Han trodde at han slet med en bihulebetennelse, eller at han kanskje trengte briller.

Har endret personlighet

Den psykiske knekken har forandret Cato Haugland. Før var han alltid smilende blid og opplagt. Nå er han nedfor, handlingslammet og likegyldig. Han blir lett irritert, og sitter for det meste hjemme. Selv de enkleste ting er en svær oppgave for ham. Lyspunktet i tilværelsen er det faste samværet med de tre barna, som til daglig bor hos eks-konen.

— På mange måter er jeg blitt avstumpet og følelsesløs. Det er bare i forhold til ungene at døren inn til hjertet mitt ikke er blitt lukket, sier Cato Haugland stille.

Fortsatt bærer han på stor aggresjon mot sin tidligere arbeidsgiver, men han presiserer at det ikke er enkeltmennesker på Frank Mohn Services AS han er sint på.

— Det er systemet som gjør det mulig å misbruke mennesker jeg vil til livs. Rovdrift av ansatte og lemfeldig omgang med regelverket er et problem i mange bransjer. Det er kostnadsbesparende å underbemanne, og slik det fungerer i dag løper arbeidsgiver ingen risiko. Den dagen en ansatt havner i trygdesystemet, på arbeidsmarkedets skraphaug, blir regningen sendt til kollegene.

Profitten blir igjen i bedriften, sier Cato Haugland.

UVISS FREMTID: Dagene er tunge å komme gjennom. Cato Haugland har likevel håp om at han en dag skal bli bedre.
FOTO: MARITA AAREKOL