Hvis Hagen da ikke er Peer Gynt, på det mest oppblåste. Sjelden har en litterær parallell vært mer uheldig. Ibsens dr. Stockmann bekjempet forurensning, til økonomisk skade for borgerne. Hagen lyver bort eller bagatelliserer all forurensning, til kortsiktig vinning for borgerne. Dr. Stockmann ble upopulær på fortelle sannheten. Hagen blir populær ved å smigre våre svakeste, mest selvkretsende, billig bensin og brennevinsaktige sider. Dr. Stockmann ble stående alene. Hagen får en tredel av folket til å flokke seg rundt Frp med folkevennlige løfter, som oser av snøscootere og terrenggående kjøretøyer i fri fart. Stockmann var idealist og ble derfor en folkefiende. Hagen er kynikeren som snuser opp stemningssvingninger i velgermassen, og blir helten til dem som håper på billigere biler på flottere veier frem til bedre sykehus — ved hjelp av lavere skatt.

Peer Gynt ville bli keiser. Hagen vil bli statsminister. Begge prosjekter tvilsomme, begge bygd på Peer Gynts og ikke dr. Stockmanns idé om personligheten: En hær av ønsker og begjær ... Peer Gynts keiserrike brøt sammen. Det er ikke sikkert vi skal følge Thorbjørn Berntsens råd om å la Hagen prøve seg, med ditto trist resultat.

Henrik Ibsen ville ha moret seg over Hagens selvforståelse. Dr. Stockmann ville ha knyttet neven. De to reaksjonene kan med fordel forenes.

STEINAR LEM, FRAMTIDEN I VÅRE HENDER