Av Rolf Vossgård

Vår tids hurtige informasjonsflyt og medieteknikker gjør at slike dommedagsprofetier kan spre seg som en gressbrann og skape et globalt massehysteri. Slagordet «Føre var» skal gi klimahysteriet alibi for ansvarlighet. Forskere verden over kaster seg på bølgen for å få del i offentlige forskningsmidler, media gasser seg med fete typer om fremtidens katastrofer som girer opp løssalget. Mediekåte ekstremister på venstresiden er nyttige idioter og godtroende norske politikere vil frelse verden.

Årsaken er manglende, eller i beste fall, fragmentert kunnskap om klimaendringer. Klimaforskning spenner over så mange fagfelt at ikke noen enkelt forsker kan gjøre krav på viten om klimaendringer i fremtiden. FNs klimapanel og World Watch har et religiøst forhold til ekstreme klimaendringer og publiserer årlige scenarier om kommende katastrofer. Skrekkscenariene er levebrød for slike paneler og redaksjoner. Scenariene er fantasier som ikke bygger på vitenskapelige dokumenterte fakta.

Bondevik prediker at «forurensende gasskraftverk spyr ut CO2 som ødelegger klimaet». I Stortinget har den samme Bondevik støttet leting og boring etter gass i Norskehavet. Metangassen som bringes opp i atmosfæren har 25 ganger større klimaeffekt enn CO2. Konf. Ramanathan, 1988. Brenner en metangass (CH4 ) i et gasskraftverk, omdannes den til CO2, som har 25 ganger mindre klimaeffekt enn metangass. Tar en metangass opp av jorden må den brennes. At dette argumentet ikke er blitt brukt i gasskraftsaken, viser kunnskapsnivået i klimadebatten..

Det eneste sikre vi vet om klimaet er at det endrer seg over tid. Klimaet endrer seg uansett om menneskene brenner gass og olje eller ikke. Jugoslaven og astronomen Milankovitch påviste at de store og langvarige klimaendringene skyldes tre forhold som knytter seg til Jordens rotasjon og bane rundt solen. Dette gir endringer hvert 22.000. år på grunn av at jordaksen slingrer. Hvert 41.000. år på grunn av endring i helningen på jordaksen og hvert 95.000. år fordi den elliptiske banen rundt solen endrer seg.

I Den lille istid, på 1300-tallet, med pest og uår, var middeltemperaturen 2 grader lavere enn i dag. Klimaendringen kan skyldes variasjoner i solflekkaktivitet, vulkanutbrudd, havstrømmer, skyer og breer. En kjenner ikke årsakene til slike mindre sprang fra et klimaregime til et annet. Menneskene har ikke noen innflytelse på slike hurtige, mindre klimaendringer, men må tilpasse seg forholdene. I år 2000 har en observert en usedvanlig stor solaktivitet. Denne veksler med periodene 7 og 17 år. Dimensjonene kan illustreres med at en stikkflamme fra solen, en såkalt protuberans, er 75 ganger større enn jordens diameter. Solaktiviteten sender ut en storm av partikler som også treffer jorden og påvirker vår atmosfære. En rapport fra Marshallinstituttet i 1989 kopler lav solaktivitet til lave temperaturer i det 13., 15., 17. og 19. århundre. Rapporten forutser en «ny liten istid» i det 21. århundre hvor Jorden blir 2 grader kaldere enn i dag.

Paleontologi er en vitenskap om førhistorisk tid, som bygger sin kjennskap på kjerneboringer i isen på polene, i havdypene og datering med C 14-analyser. Sammen med Milankovitch'' teser har en regnet seg til at Jorden har vært varm og uten is på polene i 90 prosent av sin levetid. Bare 3 ganger, i de såkalte isaldre, har det vært is på polene. I dag lever vi på slutten av en slik kald og sjelden isalder som har vart i 1-2 millioner år. I løpet av en isalder er det ca. 10 istider og 10 mellomistider. Vi lever i dag i slutten av en mellomistid. Der er is på polene. Isen over Skandinavia er smeltet. Vi har tilpasset oss et klima som vi ikke ønsker skal endre seg. På sikt er dette umulig. Ennå stiger temperaturen kanskje noen hundre år, men så er det slutt. Drivhusgassene kan ikke kompensere for lav solaktivitet eller en ny istid som iser ned kloden. Periodiske avvik i Jordens bane rundt Solen er en nådeløs realitet.

3/4 av jorden er dekket av hav. I havet er der oppløst 60 ganger mer CO2 enn innholdet av CO2 i atmosfæren. Vannets enorme masse, store varmekapasitet og evne til å absorbers atmosfærens gasser er derfor nøkkelen til observasjon av klimaendringer. CO2 slukes ned i det kalde havet. Stiger havtemperaturen blir sluket av CO2 mindre. Klimaendring og oppvarming av havet kommer derfor først, økning av CO2-innholdet i atmosfæren etterpå. Vanndamp og skyer fra havet utgjør 95 prosent av drivhuseffekten. Menneskenes utslipp av CO2 er derfor marginale og korrigeres av havet og biomassene. Metangass har ikke denne egenskapen og har 2 ganger lengre levetid i atmosfæren enn CO2.

Vi her trosfrihet i Norge. De som er salige i sin tro på menneskeskapt klimaendring bør få ha sin tro i fred. Når de misjonerer sitt budskap slik at det får konsekvenser for næringslivets konkurranseevne og folks levekår bør noen si fra. Uansett hva en tror er årsaken til klimaendringene er det ikke mulig for menneskene å stoppe klimaets uopphørlige endringer. Særtrekket ved norske politikeres stormannsgalskap er at jo lengre avstand det er til problemene og jo mindre kunnskap de har, dess mer skråsikre og moralistiske blir de. I Palestina, Kosovo, Sri Lanka, Sør-Amerika, Afrika, FN, Rio og Haag står de i kø med sjekkhefte-diplomatiet for å besette prestisjefylte posisjoner. I sitt eget lille land makter de ikke å endre et ineffektivt byråkrati, økende kriminalitet og sviktende omsorg for de svakeste. Om en skulle stenge olje— og gasskranene ville skadevirkningen for menneskene blir større enn de verste klimascenarier. Da Saddam Hussein ville ta oljen som Kuwait tappet fra Iraks oljekilder ble det krig. Da bensin og diesel steg med 2 kroner pr. liter, ble det opprør i Europa med blokader og opptøyer. USAs utenriksminister reiste på tiggerferd til oljelandene og ba dem skru opp oljekranene for å skjerme amerikansk industri. De vestlige industrilandene er uløselig knyttet til energi fra olje og gass. Uten disse energikildene vil det bli kaos og massedød. Det er bare naive norske moralister som tror de ken frelse verden med skyhøye CO2-avgifter og forbud mot gasskraft. Særnorske CO2-avgifter rammer minstepensjonister, barnefamilier og pendlere, presser opp prisene og rentene og svekker vår eksportindustri.

Glade og uforferdete fryder allikevel våre barn seg over CO2-gassen, som livgivende og forfriskende perler opp fra den røde julebrusen.