INNBLIKKTRINE EILERTSEN

Skal vi fortsette å dyrke håpet om lavere renter og en mer sympatisk kronekurs, må partene i arbeidslivet ta ansvaret. Det var hovedbudskapet fra sentralbanksjef Svein Gjedrem da han holdt sin årstale i går. Men Gjedrem lesser ikke hele ansvaret over på dem. Victor Norman og Erna Solberg må også ta en tørn hvis dette skal gå veien.

Politisk tale

Sentralbanksjef Svein Gjedrem trenger ikke å gå i demonstrasjonstog for å markere et budskap. Han får holde tale en gang i året, en tale som lyttes til. Og da mener vi lyttes til. Dette er ikke en svevende nyttårstale, spekket med en variert meny av gode ønsker, fra mer eller mindre velformulerte statsoverhoder. Årstalen til Gjedrem lyttes til av alle som har et minimum av interesse for norsk økonomi. For i den talen signaliserer Svein Gjedrem, Norges viktigste økonom, hvilken retning nasjonen skal gå for å sikre lavere renter, sysselsetting, og fortsatt velferdsvekst. Talen skal ikke være politisk, men er selvsagt noe av det mest politiske som finnes. Slik er det gjerne når økonomisk vekst, arbeidsledighet og pengepolitikk er temaet.

Spenningsmomentet i år knyttet seg til kronekursen og renten, og dermed vilkårene for norsk industri. Sentralbanksjefen har, selv om mange har tvilt på akkurat det innimellom, fått med seg at arbeidsledigheten øker. I tillegg er verdensøkonomien i dårlig form. Han har fått med seg at industrien sliter, og at kronekursen virker som en strømpe i halsen på enhver eksportbedrift som hiver etter pusten. Men Gjedrem tar på ingen måte på seg hele skylden for det.

Han peker på partene i arbeidslivet, som i fjor sørget for en reallønnsvekst som var den høyeste vi har hatt på en hel generasjon. I år, som i fjor, peker han også på politikerne, som faser inn oljepenger i en allerede presset økonomi.

I dette bildet fungerer sentralbanken mer som en korreks, den som rydder opp etter de andre. Det er nemlig banken som må skru opp renten for å svare på den økte etterspørselen som lønnsfesten skulle føre til. Høye renter virker som en magnet på utenlandsk kapital, noe som igjen øker etterspørselen etter kronen, og dermed kronekursen. Akkurat det bålet fikk en ekstra vedkubbe i form av høy oljepris, og svake og usikre markeder internasjonalt. Den høye kronekursen har reddet oss fra en enda mer begredelig tilværelse enn vi kunne ha hatt, er Gjedrems budskap.

Offentlig måtehold

Politikerne, partene i arbeidslivet og landets økonomer kommer sikkert til å konkurrere om å plassere skylden for at det har gått som det har gått lenge ennå. Men skal vi klare å snu utviklingen, må arbeidstakerne ta et spesielt ansvar for det, ifølge Gjedrem. Det betyr i korthet at de må droppe enhver tanke om en lønnsvekst på mer enn 4,5 prosent. Det gjelder først og fremst arbeidstakerne i offentlig sektor. De i privat sektor har uansett lite å hente i form av overskudd og lønnsvekst for tiden.

Men i offentlig sektor har det, på lett oversatt sentralbanksjefspråk, gått over alle støvelskaft. Og selv om vi alle visstnok innerst inne er enige om at arbeidskraften skal presses over fra privat til offentlig sektor, skal det ikke skje på denne måten. Ikke så fort, og ikke så kostbart. En side er at arbeidsledighet koster. Men tapet av kompetanse som følge av den raske nedbyggingen av blant annet industrien, er nærmest uerstattelig. Dessuten er vi ikke så sikre på likevel, innerst inne, om en økonomi bestående av offentlig tjenesteproduksjon er noe å bygge en fremtid på. Det er neppe Gjedrem særlig sikker på heller. Han trakk da også frem problemet med at de offentlige lønningene mange steder overstiger lønningene i et privat næringsliv med overlevelsesproblemer.

Stakkars Erna og Victor

Så var det Erna og Victor. De fikk et forståelsesfullt klapp på skulderen av sjefen for de, alt ettersom, gode og dårlige tidene. Det er nemlig de som skal sørge for at norsk produktivitet styrkes, og at vi driver alt vi driver med litt mer effektivt. I hvert fall så mye mer effektivt at vi tåler lønnsveksten som kommer. For mens privat sektor brukte 1990-tallet på å styrke produktiviteten i et tempo som nesten mangler sidestykke, og samtidig sørget for full (og vel så det) sysselsetting, var det andre ting som gjaldt i offentlig sektor. Aktivitetsnivå og tallet på ansatte økte riktignok i jevnt tempo. Men produktiviteten og effektiviteten fulgte dessverre ikke på i samme takt. Dermed er det fremdeles mye å gå på, ifølge Gjedrem, som for sikkerhets skyld brukte skolen og kommunene som eksempel.

Men han ser også at omstillingene i offentlig sektor knapt kan sammenliknes med omstillingene i Telenor eller Posten. Det blir vanskelig for Victor og Erna, men skal vi forsvare mer lønnsvekst med økt produktivitet, må altså den økte produktiviteten komme fra offentlig sektor. Svein Gjedrem priser seg nok lykkelig over at han slipper å ta den kampen. Han takker bare for oppmerksomheten på slutten av talen. Og vet at han lyttes til.

LYTTER: Som tente lys satt de der, finansminister Per-Kristian Foss, statsminister Kjell Magne Bondevik, og rundt 300 andre beslutningsdyktige sjeler, og lyttet til en Svein Gjedrem (til venstre) som også benyttet anledningen til å forsvare det pengepolitiske regimet under årstalen i går.

ADACXP00