Byrådet har innarbeidet indeksregulering av satsene med 4,6 prosent. Dette er i samsvar med den prosentvise økningen i folketrygdens minstepensjon. I tillegg er det foreslått å øke tilskuddet til tenåringsbarn med 250 kr pr. barn pr. måned. I kroner og øre betyr dette en månedlig økning for barnefamilier på mellom vel 400 kr og ca. 1000 kr, avhengig av én eller to forsørgere og antall og alder på barna. Representanter fra aksjonsgruppen mot sosial nød har i avisene referert til at bystyret i Bergen har vedtatt at sosialhjelpen (livsopphold) skal ha et nivå tilsvarende 80 prosent av minstepensjonen og at dette ikke er fulgt opp. Dette er bare delvis riktig. Det bystyret har vedtatt er at en statlig norm for sosialhjelp skal være 80 prosent av minstepensjon og at staten skal dekke kommunenes utgifter med å innføre en slik norm.

Staten har i vinter kommet med veiledende normer for sosialhjelp. Disse er gjennomgående lavere enn de Bergen har. Derfor har byrådet valgt ikke å benytte disse – ingen andre partier i Bergen har heller tatt til ordet for det.

Forskjellene mellom de statlige satsene og Bergens satser er særlig store når en sammenlikner utbetalingen for småbarnsfamilier. En enslig forsørger med to små barn vil med statens satser få 6850, i Bergen vil en få 6680 og i tillegg 2916 i barnetrygd og eventuelt 3000 kr i kontantstøtte – mens staten beregner barnetrygd og kontantstøtte inn i sosialhjelpen. Et par med to tenåringsbarn vil med statens satser få 10.940. Med byrådets forslag vil de i Bergen få 11.802 (inklusive barnetrygd). Utgifter til husleie, strøm og medisiner dekkes i tillegg til dette.

Det er viktig å fokusere på fattigdomsproblematikk i vårt land og vår by, slik aksjonsgruppen mot sosial nød bidrar til. I tillegg til anstendig sosialhjelp er flere forhold viktige, bl.a. minst mulig egenandeler i skole og barnehage, og gratis eller svært rimelige fritidsaktiviteter. Gjeldsproblematikk kan ofte være en viktig faktor for sosialhjelpsmottakeres økonomi, byrådet vil derfor styrke den sentrale gjeldsrådgivningstjenesten i kommunen både med bemanning og utvikling av tjenesten.

Det er videre av avgjørende betydning at folk ikke blir gående på sosialhjelp over lang tid. Den som er for syk til å arbeide, må over på mer permanente trygdeytelser, og den som kan arbeide, må få hjelp til å komme i arbeid.