Det er ingen liten jobb de utfører. Med sin kompetanse og sitt kontaktnett aktiviserer omkring 30 kulturmedarbeidere i dag åtte bydeler med kulturmønstringer av ulike slag, i tillegg til en rekke løpende enkeltarrangementer som drives kontinuerlig med ulike former for støtte fra disse 30. Selvsagt er ikke alle eplene like friske og selvsagt er det rom for forbedringer, men å kutte vekk 10 av rundt 30 stillinger i bydelenes kulturavdelinger er ikke mulig uten dramatiske konsekvenser. Det er langt mer dramatisk å kutte 10 av 30 kulturmedarbeidere enn å kutte 10 av flere tusen lærere, selv om også dette kan være tvilsom ressursforvaltning.

Den årlige Åsane Kulturfestival koordineres av en liten styringsgruppe på der halvparten kommer fra Kulturavdelingen. Denne styringsgruppen er, sammen med kulturavdelingen i Åsane, i dag i stand til å gjennomføre en kulturmønstring med over 120 arrangementer for 30.000 mennesker med en kostnadsramme på omkring 600.000 kroner — en slikk og ingenting, målt mot byens Festspill som målt i publikum er av mindre betydning enn Åsane Kulturfestival. Bydelsarrangementene er også av høy kvalitet, og gir fremvekst av ny kultur og nye kulturpersonligheter. De fleste bydelsarrangementene koster lite, men kombinert med stor grad av frivillig innsats, mangedobles effekten av de få offentlige kronene som settes inn. Tilsvarende vil effekten av å redusere antall kulturkroner gi like stor reduksjon i ferdig kulturproduksjon.

Da jappetidens grådighet herjet landet på åttitallet endte det som vi husker i smalhans og innstramminger; samling i bånn. Det rammet det frivillige kulturliv sterkt, med blant annet nedleggelse av en rekke levende skolemusikkmiljøer. Penger fra det offentlige og fra gavmilde bedrifter forsvant i en massiv konsolidering, og foreldre og ledere ble mer opptatt av å skaffe til veie penger til instrumenter, instruktører og reiser. De ble stresset og ungene ble tiltrukket den åndfulle fotballen eller et farlig gateliv. I dag ser vi hyggelige tendenser til at skolemusikken er begynt å vokse igjen, i Åsane som et direkte resultat av initiativ fra Kulturfestivalens styringsgruppe. Det ville være synd om dette skulle bli et blaff.

Selvsagt kan alle brette opp ermene og mobilisere intenst og få til en flott festival en gang til og kanskje enda en, men før eller siden blir selv den saftigste sitron tørr. Det kan alt i dag skimtes avtakende vitalitet og tegn til tørre sitrontryner blant kulturarbeidere, men jeg kjenner ingen som har lyst til å ende slik. Mange vil nok finne seg annet å bruke fritiden sin til med slike resultater i utsikt. Slik vil vi ikke ha det.

Lærte vi annet av jappetiden enn å bli mer kyniske? Lærte vi noe om verdien av et godt innarbeidet kulturliv som forebyggende og kvalitetsforbedrende element i samfunnet? Jeg trodde det, men er begynt å tvile. Ennå er ikke budsjettene vedtatt, og det er fortsatt lov å ta til vettet.

Av Jan Spjeldnæs, Leder av Folkeakademiet Åsane