Det synes som om byrådsleder Anne-Grete Strøm-Erichsen ønsker å bygge bybane, selv om staten ikke tar den forutsatte delen av utgiftene. Men kommunestyret fattet i sin tid et vedtak om en Plan A og en Plan B.

Etter Plan A skal staten ta ansvar for utgiftene til bygging av bybanen. Dersom den forutsetningen innfris har Bergen forpliktet seg til å anlegge banen.

Plan B trer i kraft dersom staten ikke bevilger de forutsatte midlene. Da skal det bygges en «kollektivtrasé» for buss, i hvert fall til Nesttun, men dessuten muligens videre til Flesland. Etter Plan B kan en senere anlegge skinnegående bybane på denne traseen.

Monica Mæland har fullstendig rett når hun peker på dette, og angrepene på henne virker uforståelige.

Likevel kan det reises innvendinger mot Plan A, fordi mange av de viktigste forutsetningene for selve bybaneideen er blitt borte. I utgangspunktet var jeg selv en entusiastisk tilhenger av bybane, for 10 år siden. Men nå lever vi i en annen virkelighet der bybanen er atskillig mindre attraktiv.

For det første må driften av banen subsidieres av betydelige bompenger, som også skal betales av mennesker som ikke kan ta banen fordi den ganske enkelt ikke går dit de bor. Men kan en bruke bompenger til dette, hvorfor da ikke også til å finansiere snøryddingen i Bergen eller andre gode formål? Dette er innkreving av en egen «bergensskatt», der innkrevingen dessuten blir utrolig dyr: Det påstås at bare halvparten av pengene vil havne i bykassen.

For det andre: Bybanen sies å være miljøvennlig, fordi elektrisk drift ikke forurenser. Men dette er jo helt feil i dagens situasjon. Norge har for lengst disponert sin miljøvennlige vannkraft. Etter at elektrisiteten ble en handelsvare istedenfor et samfunnsgode, må den ekstra kraften vi trenger importeres, og den kraften er enten kullkraft eller kjernekraft. Altså avhjelpes miljøproblemene i sentrale bystrøk i Bergen ved forurensning fra danske kullkraftverk eller fra svenske kjernekraftverk. Dette er mildest talt usolidarisk, og dessuten risikabelt også for oss siden vi bidrar til å opprettholde utenlandsk miljøskadelig kraftproduksjon. Bygging av gasskraftverk i Norge er helt i det blå, fordi en av politiske grunner har hengt på prosjektet krav til utslippene som ikke kan innfris med dagens teknologi. Den teknologien som forutsettes til dette er i beste fall helt spekulativ.

Alt tyder nå på at Stortinget ikke kommer til å bevilge sin del av pengene som trengs til bybanen. Så brutalt det kan høres ut: Da vil lykken være bedre enn forstanden for bergenspolitikerne. For i så fall er det soleklart at det er Plan B som gjelder. For noen år siden ville det da være naturlig å gå inn for at bussene på de kollektivtraseene som bygges skulle være trolleybusser, elektriske busser. Men i dag er dette ikke lenger noen god løsning. Økt elektrisitetsforbruk gir mer forurensning andre steder, og presser dessuten opp elektrisitetsprisene her hjemme enda mer.

Isteden bør disse bussene drives med naturgass. Det er på høy tid at en infrastruktur for bruk av gass i biler og busser kommer på plass, og her må staten medvirke ved en gunstig avgiftspolitikk.

At denne busstrafikken vil kreve mer betjening, er en fordel ut fra sikkerhetshensyn. Det er dessuten et billigere alternativ som krever mer arbeidskraft, i en tid med økende arbeidsløshet kan det umulig ses på som noe negativt.

Siden jeg var forholdsvis aktiv i Arbeiderpartiet for noen år siden da grunnlaget for denne saken ble lagt, har jeg følt behov for å få komme med disse kommentarene. Det er litt spesielt å se den unisone «Ja til bybane»-holdningen som nå kommer til uttrykk fra Arbeiderpartiet, når en vet hvor skeptiske mange av partiets ledende politikere var tidligere. Er det de økonomiske eller andre saklige forhold som er endret i banens favør siden da? Det er det neppe, det motsatte er jo snarere tilfelle.

Men en annen faktor er antakelig utslagsgivende, nemlig den tyngden AUF har i Arbeiderpartiets representantskap og ved nominasjonene til valglister i Bergen og andre steder. Denne representasjonen kommer i stor utstrekning av det store antall «10-kroners medlemmer» i AUF, og som organisasjonen får full uttelling for, selv om disse medlemskapene blir kortvarige. Jeg vil påstå at denne overrepresentasjonen av en ganske ekstremistisk ungdomsorganisasjon har ført Arbeiderpartiet inn på en feilaktig politikk i flere meget viktige saker. Det er faktisk ganske håpløst å arbeide mot dette, det er en av grunnene til at jeg har meldt meg ut av partiet.

Audun Holme