Av Gunnar Staalesen

Hvis motstanden mot Bybanen skulle vinne frem, er jeg redd for at Bergen i løpet av den neste hundreårsperioden går stillstand, stagnasjon og synkende status i møte.

Det er derfor forstemmende å se at mye av diskusjonen dreier seg om penger, når det faktisk er vårt personlige ansvar i dag for de kommende generasjoner saken gjelder. Da må vi, slik vår sittende byrådsleder Anne-Grete Strøm-Erichsen gjør det, tillate oss å være visjonære i våre synspunkter. Å telle potensielle trafikanter er ørkesløst. Dette handler om helt andre størrelser. Det handler om hva vi vil med denne byen vår, gjennom sin tusenårige historie forlagt til denne vesle grunnfjellsodden ut i fjordstykket mellom de cirka syv fjell.

Alle som har prøvd å kjøre bil i myldretiden de siste årene, ikke minst i strekningen Sentrum-Flesland, ja, man trenger ikke å ha ærend lenger ute enn hos NRK på Minde, vil ha opplevd det samme: sneglende bilkøer over Danmarks plass, i en trafikkfortetning som allerede nå har gjort det store trafikkrysset på Nygårdstangen for trangt. Det samme gjentar seg, hvis man da altså skal litt lenger enn til NRK, i Fjøsangerveien, i området rundt Lagunen, og som en grande finale, langs Flyplassvegen med sine avstikkere til Sandsli og Kokstad. Et sant trafikkhelvete, som uten tvil forkorter livet til dem som opplever det daglig.

Da er det ikke mye trøst å finne i de prognosene som er utarbeidet av diverse offentlige instanser. Trafikkhyppigheten i det samme området vil bare fortsette å øke frem til 2015, et tidspunkt da man forventer kilometerlange køer i alle retninger inn mot Nygårdstangen, køer som strekker seg langt inn i Fløyfjellstunnelen og i tunnelsystemet under Nygårdshøyden fra Loddefjord og Fyllingsdalen. Selv ikke den fremtidig prosjekterte tunnelen gjennom Løvstakken fra Fjøsanger til Solheimsviken vil være til annen hjelp enn å redusere trafikken langs de nåværende innfartsårene i Fjøsangerveien og Inndalsveien. Ved Nygårdstangen vil den totale trafikkork oppstå, ytterligere forsterket hvis biltunnelen fra Arna, som mange drømmer om, også skulle være realisert på dette tidspunktet. Hvilke konsekvenser av samfunnsmessig betydning denne korken vil medføre, kan vi bare fantasere om. Én ting er de helsemessige konsekvensene, både for hjertefrekvensen til dem som sitter og banner bak rattene, og for åndedrettsorganene til dem som skal sykle eller gå i ytterkant av dette kaoset, med den økningen det vil føre til av astmaplager og andre lidelser. Et annet poeng er de samfunnsmessige konsekvensene det vil få for Bergen som by. Den vil råtne på rot. Det er ikke særlig dristig å peke på at utviklingen av byen etter alt å dømme vil stagnere. Det blir lite attraktivt å bosette seg her, enn si opprette nye arbeidsplasser, og byer med større flatlandsressurser i omegnen, som for eksempel Stavanger og Haugesund, vil i løpet av de neste hundre år lett kunne passere Bergen i kampen om hegemoniet som Vestlandets «hovedstad». Og det er vel ikke det de ønsker, alle de som argumenterer så hodeløst mot et så fremtidsrettet og miljøvennlig prosjekt som Bybanen?

De planene Bergen kommunes bybanekontor har lagt frem, er forbilledlige i sin dokumentasjon av behovet, og de får det til og med til å se ut som om det vil kunne lønne seg, selv for dem som fremdeles vil foretrekke å snu på skillingen fremfor å påta seg ansvaret for fremtidige generasjoner. Lønnsomheten i seg selv synes jeg bør være det minste problemet. Alle vil se at det lønner seg samfunnsmessig, både når det gjelder reduksjon av helseplager og derfor gevinst på helsebudsjettene, og med tanke på den samfunnsmessige betydningen av et skinnegående kollektivnett for persontransport. Blir dette så effektivt som det er skissert i planene, vil det dessuten frigjøre store veiressurser, til både varetransport og all nødvendig yrkestrafikk. Det er ingen som planlegger å fjerne bilene fra veisystemet; det er faktisk bare snakk om å redusere trafikken, spesielt i de periodene av døgnet da systemet ellers vil bryte sammen. Å ha et effektivt kollektivt trafikknett er faktisk et gode vi bør forvente oss til gjengjeld for den skatten vi betaler, og som mange faktisk ville være villig til å betale ytterligere skatt for, hvis bare systemet ble godt nok. Fri skole, fritt helsevesen, fri kollektivtrafikk bør være målsettinger ethvert moderne velferdssamfunn setter seg, og i et land som Norge burde det faktisk være mulig å gjennomføre det.

Å gjennomføre bybaneprosjektet i Bergen krevet sterke og fremsynte politikere. Partiene fra sentrum og utover mot venstre ser ut til å ha tatt denne beslutningen. Fremskrittspartiet prioriterer som vanlig hver manns rett til å kjøpe seg et fritidshus i Spania og har meldt seg ut av det gode selskap. Det er underlig at dette partiets politikere ikke ser at deres retoriske refreng om «eldre og syke» slik blir avslørt som det totale hykleri, fordi de verken vil støtte et prosjekt som vil føre til bedre helse for hele befolkningen eller gjennomføre et kollektivtrafikksystem som ikke minst vil komme eldre og syke til gode (kfr. planenes rullestolsvennlighet).

Det partiet som så langt har sendt ut flest uklare meldinger, er Høyre. Det bør derfor være en spesiell utfordring til dette partiet å finne tilbake til sin verdikonservative sjel og se at det eneste som kan redde det Bergen vi kjenner fra å ende opp i stagnasjon og stillstand, både økonomisk og på alle andre måter, er gjennomføringen av Bybanen; i første omgang det prosjekterte stykket, senere utvidet til Åsane og Arna, Fyllingsdalen og Åsane. Partiets ordførerkandidat, Herman Friele, har en rekke ganger uttalt at han ønsker å være en visjonær politiker. Han bør derfor være den første som gir forpliktende løfter om gjennomføringen av dette prosjektet, om han skulle bli valgt; hvis ikke, bør han i all ettertid være varsom med å ta ordet «visjonær» i sin munn.

Å gjennomføre bybaneprosjektet er i sannhet å være visjonær. For og imot Bybanen handler om å være for eller imot Bergen. Å bestemme seg for Bybanen er et definitivt verdivalg.