Innblikk

GUNNAR WIEDERSTRØM Oldham

Jeg satt på flyet på vei til Manchester og leste utdrag fra engelske aviser mandag. To netter med raseopptøyer i Oldham, første natt de alvorligste i England på 15 år, avfødte kommentarer fra noen av Englands fremste kommentatorer:

Skam for foreldrene Dette var ikke en konflikt som hadde sin årsak i rasemotsetninger. De som reagerte gjorde det uten grunn. De asiatiske ungdommene som gikk til motangrep med brannbomber og steiner var en skam for sine foreldre. De var bøller på jakt etter lettvint moro en lørdagskveld. Tilfeldigvis sto politiet i veien. Slik ble opptøyene kommentert.

Lokalavisen, Oldham Chronical, sto ikke tilbake for riksavisene. På kommentarplass mandag fortvilte man seg over at Oldham hadde mistet sitt gode navn og rykte. Folk ville i tiår fremover vegre seg mot å fortelle hvor man kom fra når man var på ferie.

Rasisme på engelsk Avisen hadde natten før blitt angrepet av asiatiske ungdommer. De knuste ruter og kastet en brannbombe inn i lokalet. Avisen ble beskyldt for å ta parti i konflikten.

Tre dagers avislesning gir ikke grunnlag for å felle noen endelig dom verken over lokalavisens dekning eller riksavisenes dekning. Det som er skrevet er balansert nok. Og angrepet på lokalavisen var utløst av det avisene hadde skrevet om konfliktene mellom asiater og hvite i tiden før opptøyene.

Men en ting må likevel sies å være gjennomgående. Man nekter å erkjenne at man har et rasismeproblem i byen.

Det er nærmest ubegripelig. De hvites negative forhold til asiatene ligger tykt utenpå. Du møter den fra første stund. Her er et lite knippe uttalelser:

«Problemet er at vi er for mange i dette landet. England er et lite land. De passer ikke inn.»

«Til og med min bestemor reagerer. Hun kjente flere asiater. Nå vil hun ikke ha noe med dem å gjøre.»

«Jeg er redd. De har tatt over.»

«Vi burde kaste dem ut av landet.»

«Det er ikke rart de ikke får arbeid. De fleste av dem har ikke vår arbeidsmoral.»

Rømmer bydeler Og i de områdene av byen der asiatene var i ferd med å «ta over», flytter hvite ut hals over hode. I Werneth var det to til tre ledige hus i hver eneste gatestump.

Og på den andre siden av konfliktlinjene, en enorm skepsis til offentlige myndigheter, særlig representert ved politiet. En skepsis som deles fra topp til bunn i det asiatiske samfunnet, men som bagatelliseres av politiet og lokalavisen.

I tirsdagens lokalavis var det to sider med stoff fra uroen. Dagen etter at et 40-talls beboere og butikkeiere på pakistansk side fikk vinduene sine slått inn, slapp innenriksminister Straw til på førstesiden og ga National Front og British National Party skylden for konflikten. Her må det legges til at partilederen Nick Griffin slapp til på valgsidene med sitt glassklare rasistiske budskap.

Og i onsdagsavisen var dekningen redusert til en side. Dagen før hadde alle drosjesjåførene i byen streiket fordi de risikerte å få bilene sine ødelagt av mobben (90 prosent av drosjesjåførene er asiater.) Både asiatisk og hvit ungdom hadde herjet i byens gater og det var avholdt talløse møter i det asiatiske samfunnet for å hindre nye opptøyer.

I det asiatiske samfunnet er man opptatt av å få til endringer, slik at dialog kan erstatte undertrykking og diskriminering. Det blir ikke lett når dominerende medier ikke synes å innse hva som faktisk foregår.