Valgkampstarten er over et år borte. Nominasjonsvalgene er over et halvt år unna. Men er det ikke til å komme forbi at en slags valgkamp for presidentvalget i USA allerede er i gang — uten at det har avtegnet seg noe klart mønster av hvem som blir den store utfordreren til den sittende presidenten.

GEORGE W. BUSH skal minst få to-tre takras i hodet før det i det hele tatt blir snakk om noen utfordrer i egne partirekker.

Det mest spennende er om han kommer til å holde fast på sin visepresident Dick Cheney. Slik kortene ligger i dag er det ýingen over og ingen ved sidený - Bush har gitt beskjed om at han ikke oppfatter visepresidentens hjerteproblemer til hinder for at Cheney også blir parkamerat i 2004. Dermed kan vi anta at den durkdrevne politikeren fra Wyoming på landsmøtet neste sommer utropes som Bush' nr. 2. Det vil neppe redusere vinnersjansene til presidenten - slik vi kan tegne det politiske landskapet i USA akkurat nå.

Spørsmålet er mer om presidenten skal legge bitene i et politisk puslespill der sluttbildet er opplegget for en republikansk seier i 2008. En slags arvefølge så meget mer som Bush ved det valget er en del av historien, uten muligheter til å søke en tredje periode.

ýAlleý tar det for gitt at Bush gjenvelges i november neste år. Meningsmålingene blåser hans vei, nedgangen i oppslutning de to siste ukene oppfattes mer som en justering enn at velgerne vender ham ryggen. Med over halvparten av velgerne bak seg, og et mer enn splittet ýbeiteý av utfordrere i Det demokratiske partiet, er det vanskelig å se at det blir noen ny leieboer som flytter inn i Det hvite hus.

Men det er også verd å merke seg at George W. Bush tar fremtiden på alvor: Han har satt i gang en kyst-til-kyst-kampanje med mål å fylle opp pengesekken slik at han neste høst kan føre en kraftfull valgkamp. 28 millioner etter en middag i New York sist mandag forteller også at han har til hensikt å utfordre Demokratene der de står sterkest.

TIL SÅ LENGE er det opptil Demokratene å finne ut hvordan de skal beskikke sitt eget hus: Finne frem til den utfordreren som kan ha et realistisk håp om å være presidenten en verdig utfordrer.

Akkurat nå mangler det ikke på håpefulle - ni mer eller mindre offisielle kandidater, anført av Al Gores visepresidentkandidat fra 2000-valget, Joseph Lieberman, og den erfarne Kongressmannen Dick Gephardt. Gephardt har vært med i en rekke førstefaser ved de siste valgene, men han har kastet kortene tidlig. Det er vel ikke utenkelig at det blir resultatet også denne gangen.

Demokratenes store dilemma ved valget neste år blir egentlig å stelle seg på en slik måte at partiet ikke splittes. I praksis innebærer det at landsmøtet ikke vedtar et for ývenstrevriddý program, men sikter seg inn mot det store flytende sentrum der velgerne er.

Dette vil selvsagt også få konsekvenser for hvilken kandidat som til syvende og sist utpekes som presidentkandidat. Den tidligere Vermont-guvernøren Howard Dean, som denne uken gjorde sitt kandidatur ýoffisieltý er kanskje den mest spennende håpefulle, men svært mange mener at han ligger litt for langt til venstre på den politiske skalaen. Dean vil gjerne fremstå som middel- og arbeiderklassens kandidat, og han har flere ganger refset George W. Bush for hans politikk som i følge Dean ýbare tilgodeser de rikesteý.

VI I EUROPA har utvilsomt lett for å undervurdere den støtten som republikanske presidenter har i brede lag av folket. Og vi har lettere for å identifisere oss med demokratiske presidenter og kandidater.

De som måtte mene at George W. Bush har kommet på kant med velgerne fordi han gikk til krig mot Irak, tar feil. Han har nok gjort seg upopulær i enkelte grupper, men det er langt fra nok til at embetet er utsatt ved neste korsvei.

Som en kjenning, som har fulgt amerikansk politikk i årevis, sa det da vi hadde en av våre årvisse diskusjoner i Washington DC. nylig:

ýJeg kan i øyeblikket ikke en gang se konturene av en politisk skandale som er stor nok til å vippe George W. Bush av pinnen. Og skulle det komme avsløringer om løgn i forbindelse med Irak-krigen, tror jeg ikke det vil gjøre inntrykk på velgerne. Det er innenrikspolitiske spørsmål som vil være farlige for presidentený.

Noen innenrikspolitisk idyll hersker det ikke i USA. De mest populistiske av Bush''kritikere sier han er en omvendt Robin Hood som tar fra de fattigste og gir til de rikeste. Dette forhindrer ikke at han nylig fikk vedtatt en skattepakke, som gir skattelette også til de som har minst. Faktisk dreier det som en justering av regelverket som skaper en stor gruppe ýnullskatteytereý uten at de trenger å ty til bokføringstriks.

Utsiktene for den amerikanske økonomien er, til tross for at arbeidsledigheten øker, rimelig gode. En studie fra sentralbanken konkluderer med en vekst i økonomien på 3-4 prosent fra høsten av, og det er gode muligheter for at denne veksten strekker seg inn i valgåret.

Det som bekymrer mest er den økende arbeidsledigheten, ikke minst blant unge som skal ut i arbeidslivet fra høyskoler og universiteter. De har ikke noen overflod av jobber å gå til, hvis de i det hele tatt klarer å skaffe seg arbeid. De kan ikke som for noen år siden ta en jobb, snu seg rundt og velge en annen.

ýArbeidsledigheten er omkring seks prosent. Det tilsvarer faktisk måltallet for full sysselsetting i USA. Men det bekymrer like fullt når vi de siste årene har vært vant med en fire prosent arbeidsledigeý, sier min venn.

POLITISKE AKTIVISTGRUPPER på grasrota, såkalte PACs, er opptatt av å trekke så mange som mulig med i den politiske prosessen.

Det er her mulighetene for det som i dag vurderes som en overraskende seier til Demokratene ved valget neste år, ligger. Det er ikke til å komme forbi at det i store grupper av de amerikanske velgerne råder en form for politisk apati. Den gir seg først og fremst utslag i redusert valgdeltagelse. Mange frykter at dette vil bli forsterket ved valget i 2004 på grunn av alt rotet, påstander om valgfusk m m under valget i 2000. Det er nok å minne om opptellingen av stemmene i Florida, en delstat mange fortsatt mener Bush ýstjalý fra Al Gore. Et minimalt antall stemmer sikret til sist Bush seieren.

I et forsøk på å mobilisere den politiske interessen har aktivistgruppen MoveOn den siste uken arrangert et demokratisk primærvalg på Internett. Organisasjonens 1.4 millioner medlemmer har vært invitert til å stemme på sin favoritt blant de ni kandidatene(Se egen sak om resultatet).

-Skal vi ha den minste mulighet til å slå George W. Bush i 2004 må vi gi medlemmene våre en mulighet til å være med og velge den demokratiske kandidaten som best kan utfordre ham, sa en av organisasjonens talsmenn i forbindelse med lanseringen av Internett-valget.

Hensikten er at flest mulig skal få en følelse av at de har medinnflytelse, at det ikke bare er den politiske eliten og store bidragsytere som avgjør hvem som skal gå til topps.

I meningsmålinger har demokratiske velgere til nå holdt den tidligere visepresidentkandidaten Joe Lieberman som sin favoritt med en oppslutning mellom 15 og 20 prosent. Andreplassen skifter mellom senatoren John Kerry og Richard Gephardt, avhengig av hvilket meningsmålingsbyrå som har utført målingen. De øvrige ligger milevis etter.

Så kan man da merke seg at både Hillary Rodham Clinton og Al Gore er "folkets" favoritter. Omkring 40 prosent av de spurte sier de vil gi disse sin stemme - om de mot formodning skulle finne på å stille opp.

Alvoret begynner først 13. januar neste år med primærvalget i hovedstadsområdet. 27. januar er det duket for New Hampshire, og allerede 2. mars kan de to store partienes kandidater være klare. Da er det "Supertirsdag" med primærvalg i tretten delstater, bl a viktige stater med store landsmøtedelegasjoner som California, New York, Texas og Ohio.

Foto: Reuters/Scanpix