Carl I. Hagen agerer rasende, det samme gjør Hill Marta Solberg og Gerd-Liv Valla. Det er jobben deres, og ingen vet det bedre enn regjeringen. Men skal regjeringen manøvrere seg til enighet blant alle haiene utenfor, må de betale for det. Utgiftene øker minimalt i budsjettet for neste år. Det gir rom for å invitere Fremskrittspartiet til en prat.

Rom for Hagen

Det er dyrt å leve mindretallsregjeringens tilværelse. Det vet alle som har prøvd den livsstilen de siste 15 årene. Det er dyrt fordi det er umulig å bestemme seg for en bestemt politisk linje, og å følge denne opp med en bestemt profil på budsjettene. Til det står det for mange på utsiden og brøler. Og skal det bli noen enighet, ja, så må mindretallet kjøpe noen avtaler med dem som kan gi dem flertall. Ergo blir det dyrt.

Alt dette vet Per-Kristian Foss når han legger frem et budsjett så skrapet som neste års. Det vil si, skrapet og skrapet, ingen regjering har noen gang brukt mer penger. Men en utgiftsøkning på en halv prosent er likevel beskjedent.

Foss vet at han må starte lavt, men at utgiftene vil ende et annet sted. Det stedet er et dyrere sted, et sted hvor Carl I. Hagen kan få roet den opphissede hjerterytmen sin.

For slik det ser ut nå, er det liten tvil om at det er Carl I. Hagen regjeringen vinker til. Men utgangspunktet er ikke enkelt. Hagen og Fremskrittspartiet er forutsigbart nok ekstremt misfornøyd med nivået på skatte— og avgiftslettelsene, og det er et godt stykke igjen før iveren etter å bruke penger tilfredsstilles.

Det trøster neppe Hagen at regjeringen allerede har lagt opp til å bruke mer oljepenger enn den beryktede handlingsregelen tilsier. For Hagen er det fremdeles altfor lite, noe vi må regne med å høre til det kjedsommelige utover høsten.

Fremskrittspartiet tar for gitt at de får gjennomslag for flere av endringene sine. Selv om regjeringen visstnok ikke har snakket mye med Frp på forhånd - dette er et psykologisk like mye som et politisk spill - har den nok tatt høyde for noen uunngåelige påplusninger, og gjerne noen ekstra avgiftsreduksjoner. Veksten på utgiftssiden er nemlig oppsiktsvekkende liten, selv når ambisjonene om et stramt budsjett er klart uttalt. Det tilsier at Foss har bakt inn noen milliarder ekstra med tanke på forhandlinger der.

Leder i finanskomitéen, Siv Jensen, har allerede varslet at det er uaktuelt for Frp å forhandle med regjeringen før den trekker tilbake forslaget om å kutte i refusjonsordningen for sjøfolk. Frp har også flertallet i Stortinget med seg når de presser regjeringen på barnehageforliket. En gjennomsnittspris på barnehageplasser er ikke det samme som den maksimalprisen flertallet ser for seg.

Litt til alle

Regjeringen har gitt et rimelig klart signal til det andre forhandlingsalternativet, Arbeiderpartiet. Forslaget om å kutte i dagpengene for arbeidsledige, forutsetningen om økt ledighet, og idéen om å øke egenandelene for eldre og syke, er ingen samarbeidsinvitt. Økte bevilgninger til Aeat demper litt av inntrykket, men dette er ikke en regjering som kikker til venstre i jakten på samarbeidspartnere. Arbeiderpartiet er livredd for at budsjettet skal legge for mye på seg i prosessen, med alt det fører med seg av renteøkninger og tapte arbeidsplasser. Men skal de støtte et budsjett på denne størrelsen, må profilen endres drastisk.

Det kommer ikke regjeringspartiene til å gå med på. Alle partiene i regjeringen har fått noen områder å markere seg på. Venstre har fått gjennomslag for kollektivsatsingen. Kristelig Folkeparti har tydeligvis vært sterkere innad enn mange trodde, og har bekreftet sin familievennlige profil. Høyre får nok skryt fra NHO for arbeidet med å sikre lav utgiftsvekst, noe som igjen holder renten i sjakk. Skattelettelser på 10,6 milliarder i budsjettet har også et klart Høyre-stempel.

Ingen vil bli rentesyndebukk

Per-Kristian Foss og samarbeidsregjeringen vet at budsjettet vil bli dyrere enn denne første visningen tyder på. Et kompromiss med Fremskrittspartiet vil koste. Spørsmålet er hvor mange flere milliarder regjeringen kan tåle både på utgiftssiden og i forhold til skattelettelser. Her lever Frp og regjeringen i vidt forskjellige verdener. Det finnes ingen klare svar på hvor mange flere milliarder budsjettet kan tåle i forhold til en renteøkning, men regjeringen har nok noen beregninger de kan plukke frem fra skuffen når det spisser seg til.

I det taktiske spillet er det en fordel for regjeringen at den har Arbeiderpartiets støtte i at budsjettet skal være så stramt som det er. Blir budsjettet for omfangsrikt øker renten, og da vil alle peke på Fremskrittspartiet. Det vet Hagen, og det kan virke disiplinerende. Men da må Hagen innse at den risikoen finnes. Gjør han ikke det, blir høsten lengre og mer kronglete enn på lenge.