Av Asbjørn Nilsen

Årsaken er fravær av en dyktig og stabil ledelse på Stadion. For mange ledere har vært mer opptatt av å markere seg selv, enn av å dyrke frem et topplag. Dessverre har det vært tradisjon at skiftende mindretall i Branns ledelse har løpt til pressen og fortalt om uro i Brann så snart deres eget forslag er blitt nedstemt. Lederduoen Magne Revheim og Knut Kristiansen gjennomførte en rekke tiltak som pekte i riktig retning. Dessverre ga Revheim seg altfor tidlig.

I de senere år har Brann prøvd to alternative strategier ut av uføret. Det kan kalles djevelens alternativ. Uansett hvilket man velger, går det galt. Første alternativ var Kjell Tennfjords alternativ. Det kan kalles «Sportslig suksess — koste hva det koste vil». Det førte til at han i panikk kjøpte altfor mange spillere, til for høy pris og med for høy lønn. Noen av spillerne bidro godt til sportslig suksess, men enda flere bidro bare til altfor høye kostnader. Problemet ble store årlige underskudd, og det er det som kjent ingen bedrifter som kan leve med over tid. Det paradoksale er at alternativet kunne ha lykkes. Det forutsatte at Brann klarte å kvalifisere seg for Mesterligaen. Sannsynligheten for det var ikke for stor, og det lykkes som kjent ikke. Kanskje var det alvoret i denne situasjonen som førte til Branns kollaps etter at de ble utslått fra mesterligakvalifiseringen i fjor. Laget er ennå ikke kommet seg etter den kollapsen.

Den største katastrofen var likevel den kostbare utbyggingen av Stadion. Den kan umulig ha vært basert på en fornuftig forretningsplan. Det har alltid forundret meg at en dyktig og nøktern bankmann som Reidar Lien i Bergensbanken kunne gå med på å låne penger til det prosjektet. Det var da, før det første spadestikket for utbyggingen var tatt, at han skulle satt ned foten. Da han flere år senere satte ned foten ved å sette inn Robert Monsen og Ivar Hannestad i ASA-styret, var det altfor sent, og virkemidlene var helt feil.

Dermed over til alternativ 2, Hannestads alternativ. Det kan kalles «melkingsalternativet». Det gir en ond sirkel. Spillere selges for å skaffe noen ekstra inntekter, det fører til at laget svekkes, spillet blir kjedeligere og resultatene dårligere. Dermed reduseres publikumsinntektene, og kostnadene økes gjennom noen febrilske spillerkjøp. I verste fall rykker laget ned, og da reduseres i hvert fall inntektene fra publikum.

Det verste er at spillersalgene under ingen omstendighet ville kunne løse problemene med gjelden på kr 70 millioner Ingen bank jeg vet om har noen gang ettergitt et lån på kr 70 millioner uten å gå gjennom konkurs eller i det minste gjeldsforhandling. Ingen investor vil selvsagt satse penger på Brann før gjelden til Handelsbanken er ryddet bort. Derfor går det mot konkurs. Spørsmålet er bare hvor lenge Hannestad & Co kan holde det gående med melkingen.

I denne situasjonen blir det helt på siden å kreve Teiturs avgang, slik mange gjorde etter tapet mot Bryne. Det eneste Teitur kan kritiseres for er at han har vært for lojal mot ASA-styrets beslutning om salg, salg og atter salg. Og det blir den komplette ansvarsfraskrivelse når Hannestad står frem på tv og kritiserer de spillerne som er igjen.