I den påsatte brannen i Hatlestadlia i Bergen er samfunnet påført store ødeleggelser. Sakesløse personer og familier har fått det meget vanskelig som følge av denne kriminelle handlingen. De bygningsmessige skadene beløper seg til mange millioner kroner. Dette er penger som ildspåsettere påfører den vanlige ærlige kvinne og mann i form av økte forsikringspremier.

Kurt Oddekalv lever av å markedsføre seg i mediene. Som mikrofonstativ gir pressen ham rikelig anledning til å fremme sine ofte absurde meninger.

Mange ser likevel opp til denne personen som «tør» og som også bruker grove ord. Kan da pressens stadige tendens til å la denne «rikssynseren» få uttale seg i alle mulige saker, få følger ved at noen kan la seg forlede eller få en slags «legalisering» av forhold som til og med er klare lovbrudd?

I forbindelse med den påsatte brannen får nemlig Oddekalv lov å fremføre bl.a. følgende meninger i Bergens Tidende:

« Det er ikkje rart at folk blir så jævlig forbanna at dei tenner på». « Det er nok av åndikker som trur det er oss . For meg kunne driten brent rett ned». « Vi hadde tenkt å aksjonere sjølve, men vi skulle male bygget». « Eitkvart oppegåande menneskje burde tatt slegga med seg opp der og kakka ned veggane». « Jeg har også fått spørsmål om det var jeg som satte fyr (om forrige brannstifting på stedet, — vår presisering) . Det ville ikke vært meg imot».

I seg selv burde kanskje politi eller statsadvokat vurdert slike offentlige uttalelser. Men føler aldri pressen at samfunnet burde få slippe markedsføring av slike utsagn og holdninger?

Av Roald Stigum Olsen