.

Av Eline Randers Smith-Sivertsen

Gatetun for alle, med benker, sandkasse, tuntre og lekehus. Brostein og hestetråkk. Det oser Fjellside og doven velstand. Snart tar vi kaffekoppen med ut på benken og hilser stolt på summende turistgrupper som valfarter til strøket.

Men noen ganger er vi bare skamfulle!

Steinkjellerbakken og Langeveien møtes i strøkets bossplass, som ofte ser ut som en søppeldynge. I går var det satt ut 20 spann. Ut av dem fløt det en ufyselig blanding av gammelt undertøy, Pizza Grandiosa-papp, opprevne plastposer som vrengte ut ukegammelt matboss. Like mye inni som utenfor spannene. En fluktstol har stått der ett år. En sofagruppe sto der i flere uker. Knust glass, svære kartonger og plastemballasje flyter. Strøket er fullt av døgnfluer som leier midlertidig, og som gladelig fyller opp andres spann eller hiver bosset på gaten.

BIR tømmer bare boss fra spann som noen eier og betaler for. Annen henting må avtales og betales. Huseierne, som har ansvaret for at det er nok bosspann til hver boenhet, og at leietakerne kjenner reglene, bor antakelig langt pokker i vold og viser seg aldri. Kan de knipe inn på antall bosspann – er det kroner å spare.

Renovatørene må være møkklei av å tvinges til halvgodt arbeid når de må forlate samme grisebingen som de kom til. Noen ganger forbarmer de seg over strøket og tar noe av de utplasserte etterlatenskapene.

BIR anbefaler oss å grave i bosset til vi finner konvolutter med navn. Så kan vi oppsøke og godsnakke med synderne, eller ringe BIR. Men det finnes grenser for hvor mange ganger du gidder å stå med nevene i andres griseri, og etterpå prøve å lære dem grunnleggende folkeskikk! Gro kan ha kjeftakjerringene sine for meg.

Hva gjør vi? Kan BIR stramme opp utleierne? Sjekke at de har nok spann. Forlange at både eiere og leiere som sokner til samme grisebinge stiller på stedet til informasjon om hva BIR skal ta med og hva de skal la stå. Og så må hybelboerne få vite hva de skal gjøre med flyttebosset sitt.