Konfirmasjon kommer av det latinske confirmare som professor i klassisk filosofi Emil Smith skrev: «Det latinske ord confirmare betyr ganske enkelt å gjøre sterk eller fast og ble i egentlig betydning brukt om å styrke eller herde for eksempel kroppen eller musklene. Mer overført betydde det å sette kraft eller mot i en, for eksempel i soldaten før kamp. Borgerlig konfirmasjon er derfor god klassisk latin, og betegner at man vil sette kraft og mot i unge mennesker til å ta opp livskampen og løse de oppgavene som møter dem som voksne borgere.»

Kirkelig var konfirmasjon opprinnelig et sakramente i den katolske kirke fra det 4. århundre av, som innebar salving og håndspåleggelse av biskop. På kirkemøtet i Firenze i 1439 ble konfirmasjonen bestemt som en styrkelse av troen, en forøkelse av dåpens nåde, et sakramente og ingen pedagogisk handling.

Luther hadde lite til overs for konfirmasjonen, og kalte den «apestreker, løgn og bedrag», men de lutherske kirkene overtok uttrykket, og ga det en helt ny betydning. Nå skulle konfirmasjonen være en bekreftelse, et løfte man avga etter konfirmasjonsundervisning. Denne konfirmasjonsordningen rådde i Den norske kirke fra 1736 til 1912. Ved konfirmasjonsloven av 1912 ble det valgfritt for menighetene om de ville bruke den gamle ordningen, eller gjøre konfirmasjonen til «menighetens forbønn for de unge». Etter hvert gikk flere og flere menigheter over til den nye ordningen, til man i 1972 helt avskaffet den gamle ordningen. Nå er kirkelig konfirmasjon en forbønnshandling, hvor de unge ikke nødvendigvis skal bekrefte noe som helst. Det er nødvendig å understreke dette, da mange ikke har oversyn over innholdet i kirkens seremonier i våre dager, og slik tror at kirken bruker konfirmasjon i betydningen «bekrefte» i tråd med den enerådende ordning fra før 1912. Som det heter i Hertzbergs Johnsens bok «Den store dagen», skrevet ved kirkens konfirmasjonsjubileum: «Den vanligste vrangforestilling om konfirmasjonshandlingen, slik den praktiseres i dag, er at de unge bekrefter sin dåpspakt.»

Borgerlig konfirmasjon ble avholdt for første gang her i Norden i København i 1915, og arrangørene prøvde å kalle det ungdomsfest, for å bruke et annet uttrykk enn konfirmasjon. Men uvegerlig ble det kalt borgerlig konfirmasjon, som sideform til borgerlig bryllup og borgerlig bisettelse. I de nordiske landene er betegnelsen konfirmasjon så innarbeidet som uttrykk for ungdomsfest at det vil bli brukt av menigmann uansett festens innhold.

Ved Borgerlig Konfirmasjon gjennomgår konfirmanten et kurs om livssyn, det human-etiske livssyn, etikk, menneskerettigheter og verdensreligioner, og det avsluttes med en ungdomsfest med overrekkelse av kursbevis. I Norge har man feiret Borgerlig Konfirmasjon siden 1951, siden 1956 i regi av Human-Etisk Forbund. Fra de 34 unge som tok del i den første Borgerlige Konfirmasjonen i 1951 har det vokst, til det i år omfattet nesten 10.000 unge, vel 17 prosent av ungdomskullet. Vi håper dette kan oppklare de misforståelser om konfirmasjonsordningene, kirkelige som borgerlige, som måtte finnes.

KNUT A. BERG, HUMAN-ETISK FORBUND