Debatt

Av Jan-Louis Nagel,

Sæbøvågen

Det handler om kvalitet. Flinke skoler skal få bonus, og enda flinkere skoler skal få bli demonstrasjonsskoler for dem som ikke er så flinke ennå. Og alle må bli flinkere å skryte av skolen sin.

Det er en mildt sagt underlig kampanje vi er vitne til. Med en selvfølgelighet som grenser til frekkhet, relanseres nå kvalitetsbegrepet i skolen. Den norske skolen er nemlig både dårlig og kostbar. Elevene bråker og kunnskapsnivået er lavt, så tiden er inne for innføre skolevurdering og kvalitetssikring. Det er kanskje ikke så underlig om folk flest og store deler av pressen ikke gjennomskuer keiserens nye klær, men for oss som står med begge beina i skolehverdagen, er dette rett ut provoserende.

La det være sagt at det er en ærlig sak å føre politikk og styres av overliggende ideologier. Slik sett er Clemet et ektefødt barn av Høyres markedspolitiske tenkning. I skolesammenheng betyr det konkurranse mellom skolene og fritt skolevalg for elevene basert på skolenes målbare resultater. Skolenes «produktivitet» belønnes i første omgang med bonus, senere ved at de får enda bedre resultater fordi flere flinke elever søker seg dit, og fordi pengene skal følge elevene. Det er rimelig å forvente at en utdanningsminister som kommer direkte fra sjefsstolen i NHO, tror at et slikt markedsstyrt skolesystem vil føre til økt kvalitet i opplæringen. At et økende antall velgere synes å tro det samme, er i og for seg tragisk nok, men det får ligge i denne sammenheng.

Da et par av bergensskolene etter søknad ble utnevnt til såkalte bonusskoler, hadde BT en artikkel om hva som skulle til for at skolen skulle havne på øverste hylle i departementet. Kriteriene er å finne på nettet som vedlegg til søknadsskjema for skolene, og det er ganske utrolig å se hva Clemet og departementet tror de skal innføre av nye kvalitetskriterier i norsk skole. Bortsett fra et punkt om skoleanlegg, er det aller meste noe vi har drevet med i de tretti år jeg har jobbet i skolen, enten det heter tilpasset opplæring, kartlegging, tiltak mot mobbing eller skolevurdering generelt. Å liste opp det som faktisk er minimumskrav for en god skole og en god læringssituasjon, og presentere det som bonuskriterier, er en dårlig skjult underkjenning og nedvurdering av det arbeidet som kontinuerlig gjøres i skolen. På samme måte som det såkalte kvalitetsutvalgets innstilling oser av mistillit til lærerne, viser denne kriterie-listen dessuten at skolebyråkratene til Clemet har sovet i timen.

I sin slående ironi blir punktet om skoleanlegg nåløyet for eventuelle bonusskoler, for her blir naturligvis premissene ganske ulike rundt om i landet. Men da ser Clemet en annen vei, for det er jo skoleeiers ansvar at skolen har fordypningsrom og at skoleanlegget er tilgjengelig som sambruksarena for nærmiljøet. Skoler som ikke har råd til å ha vann i svømmebassenget eller som ikke har nok grupperom, kan ikke regne med noen bonus fra Clemet med det første. Men i markedsideologiens navn tror man kanskje at et slikt belønningssystem skal spore gamle, slitte skoler i fattige kommuner til å yte mer i konkurranse med flotte skoler i rike kommuner.

Det er provoserende når det sås tvil om utviklingsevnen og kvalitetsbevisstheten til en hel yrkesgruppe. Den norske skolen er verken dyr eller dårlig. Undersøkelser som påstår det tar feil. Problem nummer én i skolen er verken inkompetente lærere eller umotiverte elever, det er først og fremst den offentlige fattigdommen i verdens rikeste land. Det er dessuten et økende og alvorlig problem at stadig flere tror at utvikling og læring kan måles i karakterer og at konkurranse bedrer læringsmiljøet og kvaliteten i skolen.