I oppgitthet brukte jeg et litt for sterkt uttrykk: «Hvor dum kan en bli?» — En er ikke nødvendigvis dum om en steller seg dumt. Jeg burde ha sagt: Hvor dumt kan en stelle seg?

Hvorfor det er dumt og kortsynt å skifte målform ved skolen, kan det bli råd med å komme tilbake til. Jeg stiller gjerne opp på folkemøte der ute for å forklare hvordan den norske språksituasjonen kan bli en ressurs - når den bare blir utnyttet pedagogisk riktig.

Men i mellomtiden kan det være nyttig med et blikk på drivkraften bak dumheten - det såkalte «Bokmålsforbundet». Formannen der, Steinar Øksengård, avlegger meg en visitt i BT 6. mai.

Bokmålsforbundet er en organisasjon med ett eneste langsiktig mål: «Å få kun ett skriftspråk i Norge, det som i dag kalles moderat bokmål», som det så klosset heter i forbundets reklameskrift. Det dreier seg altså om å frata nynorsken status som offisielt norsk skriftspråk - uten hensyn til norsk historie, norsk kulturtradisjon og internasjonale konvensjoner om minoriteters rettigheter.

I offentligheten ytrer Bokmålsforbundet seg i alt vesentlig på én eneste måte - gjennom avisinnlegg, formulert på et tørt byråkratspråk. Det er blitt mange av dem i årenes løp, men det er stort sett det samme innlegget hele tiden, jeremiader over «språktvang» og en mengde statistikk som skal vise hvordan det går tilbake med nynorsken.

Det er riktig at nynorsken har tapt skolekrets etter skolekrets gjennom avstemninger. Men det Øksengård overser, er at det i de aller fleste avstemningene har vært betydelige minoriteter som har ønsket å beholde nynorsken. Målformen står altså langt sterkere ute i folket enn prosenttallene synes å vise. Det er også et faktum at mer enn halvparten av folket bruker et talemål som ligger nærmere nynorsken enn bokmålet. Når bokmålet likevel seirer, har det sammenheng med at riksdekkende medier - de største avisene, de aller fleste ukebladene, kioskforlagene og mesteparten av reklamebransjen - konsekvent har nektet folk å bruke nynorsk redaksjonelt. Bokklubbene er også bortimot ensrettet. Dét er den mest konsekvente språktvangen vi har hatt og har her i landet. Derfor har det vært nødvendig med statlig motvekt mot ensrettingen.

Den målformen som Bokmålsforbundet vil ha utryddet, er arven fra de største internasjonalistene og europeerne i norsk litteratur: Ivar Aasen, Aa.O. Vinje, Arne Garborg, Olav Duun, Tarjei Vesaas, Olav H. Hauge og Kjartan Fløgstad. Og denne «døende» målformen ytrer seg i dagens norske litteratur gjennom en rekke unge, spennende nynorskskribenter, langt flere enn Bokmålsforbundets statistikker skulle tilsi. I forskning, i scene- og kabaretverdenen og i den intelligente delen av etermediene gjelder det samme. Det er nå engang forskjell på kvantitet og kvalitet.

Språkstridsorganisasjonene her i landet har tradisjonelt engasjert seg også i allment kulturarbeid. Det Norske Samlaget/Noregs Mållag har stått for et helt bibliotek av sagaoversettelser, av gjendiktninger av klassisk verdenslitteratur, og av vitenskapelige og essayistiske skrifter. Riksmålsforbundet vil ikke nynorsken til livs - målet er å verne og utvikle riksmålet. Det skjer i dag bl.a. gjennom finansiell støtte til en imponerende rekke av seriøse skrifter innen humaniora. For folk som er reelt interessert i språk og språkbruk som verdiformidling, finnes det nemlig en mengde problemområder som rekker langt, langt ut over motsetningen bokmål/nynorsk.

Hva har så Bokmålsforbundet å vise for seg av kulturelle aktiviteter, bortsett fra disse avisinnleggene, og bortsett fra at formannen står og klovner med en melkekartong som det står «Mjølk» på?

Ingenting. Absolutt ingenting.

I slike diskusjoner har Bokmålsforbundet ingenting å delta med. Ikke engang i diskusjoner om «språkriktighet» hører vi noe fra denne kamporganisasjonen.

Åjo, forresten. En enkelt gang.

Steinar Øksengård, som skriver om «elendigheten i skolen», kom for ikke lenge siden i skade for å dokumentere at det kan ha stått skralt til i skolen før i tiden også. Han ytret seg nemlig her i BT om et språkbruks-spørsmål, nemlig den såkalte «samsvarsbøyningen». (For å si det svært forenklet: Det handler om at det vi i gamle dager kalte «predikatsord» skal ha flertallsform når det står til et substantiv eller pronomen i flertall. Jeg er glad, vi er glade.)

Dette, hevdet formannen i Bokmålsforbundet, er et påfunn av disse nynorskingene.

Det dreier seg om en språkbruks-regel som gjaldt i riksmålet lenge før ordet ble oppfunnet, og som den dag i dag gjelder i bokmål. Vi lærere bruker rødblyanten når regelen blir brutt.

Bokmålsforbundet er altså styrt av en mann som ikke kan elementære regler i bokmålet.

Så kan jo bergenske foreldre, i Kyrkjekrinsen og andre steder, tenke over hvor klokt eller dumt det er å ta imot råd av en slik språkpolitiker.

Av Willy Dahl