Men hans kritiske bemerkning i BT torsdag 22. november om dette emnet, er jeg hjertens enig i. Men der stopper også enigheten. Norges Miljøvernforbund har alltid vært imot forbrenningsanlegget og ville heller ha deponi inne i fjellet i mange år fremover. En deponitype som var ny og uprøvd med de konsekvenser det kunne medføre med eksplosive avgasser, vann og luftforurensning.

Når det gjelder forbrenningsanlegget fremstår det i dag som det beste en kunne oppnå i stedet for deponi. Vi som bor rundt anlegget beklager ikke anlegget som sådant, men lokaliseringen av det. Den gang det ble pålagt av SFT å gjenbruke energien som ligger i avfallet, er det helt bak mål å legge anlegget langt ute på landsbygden og legge rørledninger inn til byen. De kostnader (kapital og drift), varme— og pumpetap en får, har en aldri sett noe skikkelig regnskap på. Men det er jo noe som kjennetegner det meste av miljøarbeidet: fragment-miljøvern. Med det menes at en kjører frem saker med stor energi uten å ha for seg et helhetsbilde av de negative miljøkonsekvenser dette drar med seg. Innsamling av papp er bare en ting, glass er en annen. Og man kan fortsette i det uendelige. Jo mer en kildesorterer, dess dyrere blir det. For mange er miljøvern blitt en lek. Personlig brenner jeg det meste for å ta ut energien der og da.

Jeg vet ikke hvor Oddekalv får tallene sine fra, men man skal ikke glemme at forbrenningsanlegget primært skulle erstatte det illeluktende deponiet som var i Rådalen. Det har de klart med glans og deponiet er blitt til store grønne lunger til glede både for landbruksskolen og idrettslaget Bjarg som dessuten har fått en flott hall på et sted hvor man for bare noen år siden ikke kunne tenke seg å komme i nærheten av. Slutt å syte om forbrenningsanlegget, det er kommet for å bli.

ARNE KRISTIAN KNUDSEN