Av Terje Nils Dahle, Esslingen/Bergen

I det følgende ønsker jeg å stille noen spørsmål til Byggesaksavdelingen ved Bergen kommune.

I løpet av kort tid har det lykkes å reise tre boligblokker som første byggetrinn av et boligområde ved Måseskjæret i Sandviken, prosjektet kaller seg «Sandviken Brygge». En sikkert beundringsverdig forhåndsplanlegging, et hardnakket forhandlings— og forhåndsarbeid, med visjoner og investeringer, og en gjennomtenkt byggeteknikk har muliggjort dette. Den korte byggetiden er et av kjennetegnene til blokkbebyggelse - den raske oppføringen av bygg er en meget viktig økonomisk faktor.

Boligblokker av denne type ble bygget etter den annen verdenskrig overalt, i hele Europa - siden sekstiårene spesielt fra Moskva til Øst-Berlin. Også i Norge og Bergen finner vi eksempler på boligblokker av samme kvalitet. Nå har denne type bygg altså funnet veien til Måseskjæret i Sandviken.

Denne byggetype hadde opprinnelig en eneste hensikt, nemlig å forsyne befolkningen med boligrom, til lavest mulige kostnader. Prefabrikering av bygnings- og byggedeler, produksjon i stort antall, hadde og har merkbare økonomiske fordeler.

Blokkbebyggelse ble et kjennetegn for sekstiårenes formspråk, den ser lik ut overalt, er ofte brutal, som regel banal, og kan utveksles etter forgodtbefinnende, enten den finner seg i Warszawa, utenfor Paris eller ved Måseskjæret. Beliggenheten og omgivelsene var aldri noe synspunkt ved blokkbebyggelsens planlegging, utførelse og utseende. Den oppstod av økonomiske overveielser og kvantiteten var viktigere enn kvaliteten. Det gjaldt som sagt primært å løse boligproblem.

Som vi vet er det pengene som styrer verden. Da pengene styrer verden, styrer de også byene, og styrer de byene, styrer de også deres bebyggelse.

Skal en investor i byggebransjen ha suksess, må han gjøre best mulige forretninger med sin næringsvirksomhet. Dette unner vi ham. Han er beredt til å ta risiko, drive finansieringsakrobatikk og må dessuten markedsføre sine prosjekt i en skarp konkurransesituasjon. Dermed har vi, om enn noe grovt skissert, investorens målsetting.

For et boligprosjekt er der kun sjanse for suksess når tre bud holdes:

1. Bygg maksimalt antall leiligheter, og pga. markedsføringen, varier disse, for å møte

ulike krav, behov, ønsker og fremfor alt, økonomiske evner

2. Bruk mest økonomiske byggeteknikk og byggemåte

3. Oppnå den høyeste salgsprisen som markedet tillater.

Disse tre bud fører nøyaktig til et resultat som vi i dag ser det ved Sandviken Brygge.

Hvorfor er mange av oss sjokkert over dette prosjektet? (BT, 14. 10. 2000, S. 62)

Hva er det som ikke stemmer?

Er det den store, altfor store byggehøyden som står i et fullstendig misforhold til den umiddelbare omliggende bebyggelse?

Er det prosjektes generelle, byplanmessig uheldige «målestokk» i forhold til den omliggende bebyggelse?

Er det de altfor store byggemassene som her ble presset inn på stedet?

Hva med byggemassenes landskapstilpasning, altså hensynet til topografien, hva med det harmoniske «flytet» av bebyggelsen langs strandlinjen?

Skal ikke Sandviksbodene - et stykke bergensk kulturarv – deres målestokk, som jo ellers stort sett er respektert i området, ha noen betydning ved utviklingen av nye prosjekt i deres umiddelbare naboskap?

Er det bruddet med stedskarakteren?

Er det sekstiårenes formspråk som virker så forstyrrende på oss; sekstiårenes formspråk i år 2000 - en selsom anakronisme?

Eller er det kanskje alle disse planleggingsaspekt til sammen?

Sett fra Fjellveien blir det tydelig at boligprosjektet Sandviken Brygge har det samme graverende manglende samspill med sine omgivelser som f.eks. Blå Kors-huset i Skuteviken, et av byens mest beryktete byplanmessige syndefall, ja her i Sandviken kanskje med en enda verre virkning, da prosjektet ligger ved den ømfintlige sjølinjen som er så avgjørende for Bergens bybilde. («Bergens mest sårbare sone» - Urban i BT, 22. 10. 2000, S. 39).

Beklagelig er at anledningen ikke ble nyttet til å forbedre situasjonen, gruelig som den her har vært i alle år, med Martens'' gule tranfabrikk som forgjengerbygg, med trantanker og den ikke vedlikeholdte Lemkuhlboden og andre forkomne anlegg like ved. Som en så ofte ser i havnebyer over hele verden, har også bydelen Sandviken en uhellig allianse av næringsliv og eierrettigheter i all tid fått drive sitt frie spill langs strandlinjen. Næringsdriftens bygg og anlegg som oppsto i løpet av det forrige århundre, har sjelden vært til noen pryd for denne bydelen. Byreparatur burde være obligatorisk her, det er mer enn tvilsomt om høy blokkbebyggelse yter noe bidrag til dette.

La oss se litt nærmere på investorens første bud. Det er selvfølgelig i hans interesse å maksimere antall leiligheter han kan selge, og dette fører til såkalt fortettet bebyggelse. Investoren trenger altså store byggemasser, ja så store som overhodet tillatt. Høyblokken er én mulighet til å oppnå dette, i de øverste etasjene ligger pengene - de øverste etasjer selges som regel først og til høyest pris. Her ligger vel også sakens kjerne. Under utnyttelse av en maksimalt mulig bebyggelse regner nemlig investoren ut hvor mange kvadratmeter med boliger han har lov til å bygge på et gitt tomteområde. Multipliserer han denne flate med etasjehøyden, har han byggemassen. Dette er investorens enkle regnestykke. Når en som arkitekt får forelagt et på dette vis oppstått, omfangsrikt romprogram som skal omsettes til bygninger, står en nærmest overfor en uløselig oppgave, særlig når det gjelder tilpasningen til de ytre forhold. Dette er grunnen til at det nå oppstod en byggemasse og bygningsformer som er de reneste fremmedlegemer i Sandvikens bybilde – på bergensk, «klesset inn nokken klosser».

Det første spørsmål til reguleringsmyndighetene: Er utnyttelsesgraden for området virkelig satt så høyt at en slik opphopning av byggemasser kan reises på dette relativt lille stedet?

Det annet spørsmål til reguleringsmyndighetene: finnes det i Bergen regler og forskrifter for byggavstand mellom boligblokker? I så fall, ble disse holdt? Bygningene står merkverdig tett innpå hverandre, oppholdsrom i et stort antall leiligheter er orientert direkte inn mot blokkfasaden rett over.

Fastlagt av reguleringsmyndighetene er dessuten en byggehøyde, denne kan ikke overskrides. Genialt var det for øvrig i denne sammenheng å bygge et åtte etasjers hus, for etterpå å fylle opp rundt husets første etasje - altså forhøye gateplanet med én etasje - og derpå erklære huset for syv etasjer høyt å være.

Videre spørsmål til reguleringsmyndighetene: Er dette i samsvar med gjeldende forskrifter for byregulering? Blir vi ikke minnet om historien vi hadde med byggehøyden av prosjektet «Skuten» i Skuteviken?

Det er helt naturlig at der kan foreligge et konfliktpotensial mellom investorens interesser og offentlighetens oppgave, nemlig å sikre og ta vare på byens egenart. Vi skal være oss dette bevisst.

På den annen side kan denne dialog, dualisme og ofte nødvendige strid mellom investor og offentlighet sikkert både være fruktbar og positiv for byens utvikling.

Men ensidige økonomiske interesser alene kan aldri være utelukkende planleggingsaspekt for byens utseende, bevaring, forandring, vokst og formgivning. Mangler Bergen den regulerende motparten og motpolen? Så Byggesaksavdelingen virkelig ingen grunn til å gripe inn? Var det ingen mulighet for reaksjon da byggesøknaden ble innlevert? Finnes der ingen hjemmel?

Må vi gå ut fra, når ett prosjekt av denne type først er godkjent og bygget, at denne slags bebyggelse med tiden vil finne sin forlengelse langs strandlinjen? Ble det her slått en bresje?

Vi kjenner i verden andre byer som også ligger ved sjøen. Langs strandlinjen ble og blir det ofte stilt opp høye hus som fullstendig avstenger byens orientering mot denne sjøen, en nesten ugjennomtrengelig barriere. Vil dette med tiden bli uunngåelig for Sandviken? Vil det økonomiske presset bli for stort?

Eksisterer det for Bergen en såkalt soneplan som planleggingsinstrument ved byplanlegging, noe som finnes i atter andre byer, spesielt for å verne om strandlinjen, med strengt definerte krav om tilpasset byggehøyde? Allerede med et slikt enkelt middel ville også hos oss en god del vært vunnet.

Hvilke rettslige muligheter har overhodet byens regulerende myndigheter til å opprettholde og ta vare på romslig tilordning og samspill mellom sjø, havn, bebyggelse og fjell, og som samlet gir Bergen en slik enestående byform, også i verdensformat enestående?

Det som etterlyses, er den sensible omgang med vårt bybilde og vår byform.