Etter det forferdelige drapet på den kurdiske kvinnen Fadime Sahindal har det funnet sted en beklagelig sammenblanding mellom kulturtradisjoner og religion i den offentlige debatt. Mange sitter etter mediestormen igjen med det inntrykk at drapene har sammenheng med islam. Dette er en misforståelse som blir desto alvorligere fordi attentatet 11. september også settes i forbindelse med islam. Det bør derfor fastslås at Taliban og Osama bin Laden har like lite med islam å gjøre som nazismen hadde med kristendommen. Det gjelder også «æresdrapene», som ikke har noe med islam å gjøre, selv om de finner sted i stater hvor islam dominerer.

Biskop Gunnar Stålsett har selvsagt rett i at det er gal språkbruk å kalle det æresdrap. Men vi kan samtidig ikke se bort fra at det er en korrekt oversettelse av språkbruken i mange av middelhavslandene. Ære og skam er forestillinger som ikke minst i Spania er nær knyttet til de rådende maskulinitetsidealer. Mange husker ennå Joan Baez berømte fremførelse av «El Preso Numero Nueve», den niende fange, som skal bøte med livet neste dag for mordet på sin hustru og sin troløse venn som hadde hatt en hyrdestund med henne. De maskuline æresforestillingene er i hele middelhavsområdet knyttet til familiens kvinner og deres seksualitet. I Italia er ett av de sterkeste skjellsord cornuto, å ha horn i pannen. Det betyr at din kone har vært deg utro, og det er en skam som ikke er til å holde ut verken i Spania, Italia eller for den saks skyld i det spansktalende Mexico hvor Joan Baez har hentet den berømte visen. Den niende fangens siste ord til presten foran eksekusjonspelotongen er: Padre, jeg angrer intet.

Disse forestillingene er eldre enn både kristendommen og islam og har røtter i en gammel middelhavskultur som selv i det moderne Italia ikke har vært mulig å utrydde. Blodhevnen, vendettaen, er fortsatt lys levende i Sør-Italia. I en fjellandsby i Aspromonte hvor jeg gjorde feltarbeid i 1960-årene, ble jeg vitne til en blodfeide mellom to familier i nærmiljøet. Den startet med at naboen forførte datteren til en av mine venner. Det var en utålelig plett på familieæren. Naboen ble skutt, og min venns yngste sønn ble dømt for mord og tilbrakte 14 år i fengsel. Denne blodfeide er ennå ikke avsluttet.

To tusen års kristendom har ikke klart å ta knekken på disse forestillingene her. Det er da også tale om et fenomen man finner i svært mange samfunn før de store statsdannelsers tid. At blodhevnen fortsatt er levende i høyt siviliserte middelhavsland viser hvor sårbare institusjonene for konfliktløsning er.

Blodfeiden hadde også en plass i det gamle germanske samfunn. Det fantes imidlertid et alternativ til drap: blodpenger, som våre forfedre omtalte som wergild. Prisen på menneskeliv var fastsatt etter rang. Om en mann ble drept, fikk alle medlemmene av hans slekt andel av blodpengene morderens slekt måtte betale. Det kan ikke være upassende her å minne om verdenshistoriens mest berømte blodpenger: tretti sekel (en sølvmynt fra Simon Makkabeus` tid) som Det høye råd betalte Judas for å forråde Jesus. Det var etter tidens mål prisen på en slave.

I noen afrikanske nomadesamfunn er det utviklet en meglerinstitusjon som gjør det mulig å avslutte en blodfeide ved å betale blodpenger. Dette har åpnet en økonomisk nisje for såkalt hellige menn. Som en nærliggende rekrutter til denne oppgaven utpeker seg menn som kan føre sin slekt tilbake til Muhammed. Menn med slike aner tillegges en spesiell kraft, baraka. Denne institusjonen er særlig utbredt i Nord-Afrika, men spiller også en viktig rolle i tradisjonelle pashtun-samfunn i Pakistan og Afghanistan. Vår fremste kjenner av disse samfunnene, Fredrik Barth, omtaler dem som helgener.

For at slike menn skal kunne tjene som meglere må de stå utenfor stammestrukturen. Det vanlige er at hellige menn etablerer større eller mindre sentra hvor de oppholder seg, omgitt med en skare tilhengere. Meglernes sentra respekterers som hellig grunn, og der kan en person søke asyl for forfølgelse i en feide, altså en fjern slektning av kirkeasyl.

Avskaffelsen av blodfeiden forutsetter at statssamfunnets monopol på vold respekteres fullt ut. I mange vesteuropeiske land er ikke engang politiet utrustet med skytevåpen. Men den samme grad av sivilisert statskontroll råder ikke i alle deler av verden, og åpenbart ikke blant kurdere som foreløpig ikke har fått anledning til å etablere en egen nasjonalstat. Men det har ikke noe med islam å gjøre, like lite som den italienske vendetta har med kristendommen å gjøre.

Som vi har sett i nyere historie, er statlig monopol på vold ikke fullt ut respektert i Tyskland. Den tysk-britiske sosiologen Norbert Elias presenterte i sitt siste arbeid (Studien über die Deutschen, 1989) en antagelse om hva som kan være forklaringen på de voldsorgier som i vårt århundre ble utspilt i land som i det nittende århundre ble omtalt som dikternes og tenkernes hjemland (Land der Dichter und Denker), hvor Goethe og Kants utfoldet sine talenter. Hans påstand er at det i Tyskland aldri ble etablert et gjennomført statsmonopol på vold.

En aristokratisk konfliktløsningsinstitusjon, duellen, ble under enevoldskongene forbudt, men overlevde i Tyskland. Vi finner de kulturelle utkastene til den aristokratiske duell i blodfeidene. Det ble i føydalsamfunnet institusjonalisert i et ritual som var et adelsprivilegium.

I Tyskland hadde man helt frem til 1918 forestillingen om en adelig rett til å møte en utfordrer i duell. Det var en rett som ikke ble innrømmet borgerskapet, og en rettighet som var forbeholdt det såkalt satisfaktionsfähige Gesellschaft. Det er et begrep som er nærmest uoversettelig til dagens norsk, fordi vi mangler forestillingen om tilfredsstillelse, eller opprettelse av en utfordring eller æreskrenkelse gjennom rituell vold.

Gjennom de tyske universitetenes ungdomsforbund ble duellen en viktig institusjon i kampen om prestisje i det keiserlige Tyskland. Man kunne simulere adelig byrd dersom man hadde et synlig arr i ansiktet etter en duell med korde. Flere av Hitlers generaler og lederskikkelser kunne smykke seg med dette «adelstegn», blant dem Reinhard Heydrichs forgjenger som riksprotektor av Bøhmen og Mähren, Konstantin von Neurath. Krigeradelens verdier fant gjennom denne institusjonen vei inn i det tyske borgerskapet. Selv Max Weber sørget til sin fars stolthet og mors fortvilelse for å få et respektabelt utvalg korderisp i ansiktet under studietiden.

Norbert Elias har gitt betydelige bidrag til forståelsen av hvordan volden, som blomstret i de aristokratiske føydalsamfunn, ble temmet gjennom en ny politisk struktur, og det er Elias som har introdusert betegnelsen sivilisasjonsprosessen på samfunn som utvikler siviliserte systemer for konfliktløsning. Det er slike strukturer som mangler i land hvor blodhevnen råder og hvor en ydmyket æresfølelse kan føre til mord på nære slektninger, både hustruer, døtre og andre som overskrider ærens grenser.

At vi i Skandinavia stiller oss helt uforstående til disse æresforestillingene er et oppmuntrende tegn på at Norbert Elias` sivilisasjonsprosess har hatt et avgjørende gjennombrudd i Norge. Men «æresdrap», knivstikking og kamper mellom ungdomsgjenger minner oss om at kampen mot hevn, vold og ydmykelser kanskje aldri vil få noen endelig seier, og må føres til enhver tid.

Av Jan Brøgger