DEN GANG posten var Posten gikk det som regel så galt at jeg ikke trodde det kunne gå verre.

Men det var fordi jeg ikke ante hvordan det skulle gå senere.

Jeg stilte meg for eksempel alltid opp i feil kø, den gangen, for dette var så lenge siden at kølappsystemet ikke engang var oppfunnet.

Så sto jeg der, da, kikket meg urolig omkring, for erfaringsmessig visste jeg dette med at køen jeg sto i sikkert ikke ville føre frem til, la oss si, pengeutbetaling, hvis det var de 463 skattekronene kemneren skyldte meg jeg skulle hente.

— UTBETALING er luke nummer syv, sa helt sikkert damen når jeg omsider hadde kommet frem til det forjettede sprinkelhullet. Hun hadde minst like sikkert tatt realskoleeksamen med bare SG-er og M-er og var fra landet, for det var bare skoleflinke landsungdommer som åkte rett inn til den statlige posttryggheten den gangen.

Det var alltid verst ved juletider.

Å stå i feil kø i det endeløse for noen julekortfrimerker tar ikke bare på humøret, men på helsen òg.

Og enda har jeg ikke nevnt legitimasjonshelvete.

Selv om jeg hadde stått meg møysommelig frem til samme dame, i samme luke, en gang i måneden i årevis, ristet hun bestemt og 115 prosent humørløst på hodet dersom jeg hadde glemt førerkortet hjemme akkurat den dagen jeg kom for å hente pakken fra Ellos som jeg dessuten måtte betale for å få ut.

Nix legitimasjon, nix pakke.

Sånn var det med den saken.

NEI, POSTEN, sa jeg, den gangen, over og ut.

Men så kom markedsliberalismen og EU-tilpasningen og tok hele skitten. Og alt skulle bli så mye verre at jeg bare sukker av lengsel etter Posten den gang posten var Posten.

For før jeg rakk frem til luken i den feile køen her forleden, var den skoleflinke postdamen søkk borte, tatt av rasjonaliseringsdragsuget. Vips skulle hovedpostkontoret bli et kjøpesenter, og hvis det ikke er noe denne byen behøver mer av akkurat nå, så er det flere cubuser, adelstener og hennesogmaurtitzer.

Viljeløst og maktesløst ble jeg ført ned til Møhlenpris, der jeg riktignok bor, for å hente ut møbelstoffet jeg hadde bestilt for å kunne trekke om to lenestoler. Og det skulle jeg gjøre i bydelens verste rotedagligvarebutikk. Her fant ingen noe fra før.

Omsider oppsporte en plaget butikkmann som verken var fra dette landet eller hadde S-er fra realskolen stoffet, men å betale den svimlende sum av 1240 kroner med et lite plastkort, se, det skulle mannen ha seg frabedt. Han forlangte at jeg skulle spurte over haugen til nærmeste minibank, så kunne kanskje stoffet bli mitt, men kun med kæsje kontanter på disken.

DETTE POSTKONTOREVENTYRET på Møllaren ble heldigvis kortvarig, noen kom og stengte det.

Det rekommanderte brevet jeg skulle hente litt senere, skulle jeg få ut på Exodus, i Rosekrantzgate, sto det.

Jeg tok sjansen på at Posten mente Rosenkrantzgaten og at brevet var på en nattklubb der oppe fant jeg helt naturlig ...

Jeg fant Posten der. Riktignok i nattklubbens bakgård. Det er vel visse grenser, selv for Posten i våre dager.

Men fort skjer det.

Så fort at ingen ser hvor galt det har gått før Deutsche Post under dekke av diverse stråselskaper har kjøpt opp hele smørjen og her sitter vi igjen med postluen i hånden og skjønner ikke bæret. Det er allerede for seint å blåse i det norske posthornet.

ASTRID KOLBJØRNSEN