For få år siden var nesten alle vesteuropeiske regjeringer sosialdemokratiske. Nå faller de, en etter en. Til og med Tysklands seierssikre Gerhard Schröder kan miste makten til høsten. Hva skjer?

Nederlagene skyldes i hvert fall ikke at de sittende regjeringer har styrt økonomien ut i elendighet. Tvert imot. Ifølge konvensjonell innsikt burde ethvert sittende regime ha store muligheter for gjenvalg når økonomien er i framgang. Det holder ikke lenger stikk. Før kunne en tysk kansler i oppgangstider si «Keine Eksperimente» og vår egen Gro holdt seg flytende med «stø kurs». Slik er det åpenbart ikke ved inngangen til det nye århundret. Bill Clintons strålende økonomiske resultater var ikke tilstrekkelig til å hindre George W. Bush. Stabil og god økonomi hjalp ikke Jens Stoltenberg eller Poul Nyrup Rasmussen. Det franske sjokkvalget viser til overmål at andre spørsmål enn økonomien driver velgerne vekk fra sosialistene. Lionel Jospin lyktes økonomisk, men tapte alt i søndagens jordskjelv. Hva er på gang?

I hvert fall dette: Bortimot halvparten av arbeiderklassen – for den finnes fortsatt i alle land – føler seg bedre representert av høyrepopulister enn sosialdemokrater. Innvandring og kriminalitet er kommet i fokus. Dette representerer et formidabelt problem for alle anstendige politiske partier, men særlig for venstrepartiene. Uten oppslutning i arbeiderklassen er det sjelden tilstrekkelig for disse partiene å vinne deler av den voksende middelklassen. Men hvordan få tilbake velgere fra Jean-Marie Le Pen i Frankrike og Fremskrittspartiet i Norge uten å begynne å lefle med holdninger som arbeiderbevegelsen nærmest ble dannet for å motvirke? Mest sannsynlig må arbeiderbevegelsen avskrive for godt oppslutningen fra en god del av den klassen den har representert i omtrent hundre år. Et annet forhold som bidrar til jordskjelvene i det politiske landskapet: Suget etter et alternativ til de etablerte politikerne. Over hele Europa høres klagesang over at politikk er kjedelig og uengasjerende, fjernt og byråkratisk. Et ønske om mer spenning og forandring åpenbarer seg. Velgerne tar sjanser de ikke har tatt på mange tiår. De som skylles vekk i denne omgangen er liberalere i USA og sosialdemokrater i Europa. Men de gammeldagse konservative kreftene blir ikke uten videre seierherrene, selv om de lettere kan surfe på den nye bølgen. De som triumferer er «Det nye høyre» – i svært ulike utgaver. Fra den originale Silvio Berlusconi i Italia, via den makabre Le Pen i Frankrike til den nye og omstridte regjeringen i Danmark. Også så forskjellige politikere som George W. Bush og Carl I. Hagen får næring fra denne mangeartede høyrebølgen, som internasjonalt spenner fra kristenfundamentalister i det amerikanske bibelbeltet, via rasister i Alpene og Marseilles, til populister på Sørlandet og rene nyliberalister i København og Washington. I USA og Italia er også storindustrien en del av den nye høyreframmarsjen. Enkelte av aktørene forakter hverandre. Men de har iallfall ett fellestrekk – som for øvrig gjør at de vanskelig kan danne et sterkt fellesskap: De er ekstremt patriotiske – eller nasjonalistiske, om man vil. I Mellom-Europa får de framgang ved motstand mot alle dagens bevegelser over landegrensene, enten det gjelder overføring av makt til Brussel, friere verdenshandel eller innvandring til eget land.

Et paradoks ved flere av disse høyregruppene i Europa er noe vi har sett utfolde seg i Norge. I patriotismens navn vil de verne det de en gang ble stiftet for å fjerne, nemlig velferdsstaten. Anders Lange startet parti for sterk nedsettelse av offentlige utgifter, mens Carl I. Hagen vil bruke mer offentlige midler enn noen annen. På denne måten blir de øvrige politiske kreftene, og især velferdsstatens egentlige skapere, spilt ut. Forsvaret av velferdsstaten er en god sak, men den framstår som alles sak, og når høyrepartiene i tillegg kan tilby mer individuell lykkejakt enn sosialdemokratene, øker sjansen for flere europeiske jordskjelv. Sosialdemokratenes tradisjonelle resept for suksess har vært økonomisk vekst, sterk styring og høy velferd. Når det første ikke lenger avføder takknemlighet, det andre er nettopp hva mange er lei av, og det tredje oppfattes som fellesgods, flyttes kampen til andre felter hvor det nye høyre kan gasse seg: Kriminalitet og innvandring, individuell frihet og private utfoldelsesmuligheter, patriotisme og tapte familieverdier.

Frankrike går i seg selv i disse to ukene mellom første og annen valgomgang. Resultatet blir sikkert en voldsom mobilisering mot Le Pen. Som sådan kan valget til slutt bli en seier for det anstendige Frankrike. Men for sosialistene er utsiktene mørke. Lionel Jospin går inn i rekken av europeiske sosialdemokrater som det siste halvåret plutselig har opplevd at grunnen svikter. Samme dag som Jospin falt, gikk tyske SPD tilbake fra 35,9 til 20,2 prosent ved delstatsvalget i Sachsen-Anhalt. Jens Stoltenberg var en av de første som opplevde den nye europeiske blåmandagen, men heller ikke på dette området viste Norge seg å være et annerledesland. Vi var bare blant de første, for en gangs skyld. Men ikke aller først. Den nye høyrebølgen kommer fra USA – slik nesten alle trender gjør, nå som før. Men der er «big business» en vesentlig deltager i offensiven. Mon tro det vil skje også på denne siden av Atlanterhavet?