— Skjer ikke helbredelsen, blir den syke sittende igjen som den tapende parten med et sterkt fokus på at han eller hun har manglende tro. Forbønn for syke må aldri skje i en situasjon, der den man ber for, befinner seg i ensomhet. Trygghet og fellesskap er svært viktig i en ansvarlig forbønnssituasjon, sier biskop Ole D. Hagesæther.

Kan bli katastrofalt

— I Den norske kirke har vi mye erfaring fra svidde marker, der syke og ensomme mennesker helt uforberedt havner i situasjoner de ikke klarer å mestre etter forbønn. En slik opplevelse kan lett blitt et voldsomt erindringsøyeblikk som gir katastrofale følger i etterkant, sier biskopen i Bjørgvin.

Både som tidligere sykehusprest og lærer i sjelesorg, har Hagesæther mange ganger kommet tett inn på både helbredelser og forbønn for syke.

— Bibelen gir oss frimodighet både til slik forbønn og tro på at Gud helbreder. Mange prester ber for syke. I Kirken har vi har drøftet om det skal utarbeides en egen liturgi for slike handlinger, sier biskopen til Bergens Tidende.

Samtaler og oppfølging

Hagesæther legger til at han selv har opplevd situasjoner der den syke opplever seg helbredet, eller at får en merkbar endring i situasjonen etter forbønn.

— Men jeg er svært opptatt av at dette må skje i trygge omgivelser. Forut for slik forbønn, vil jeg alltid ha en samtale med vedkommende. Den syke vil om mulig også bli bedt om å ha med seg en person han eller hun har tillit til, og helst ønsker jeg at forbønnen skjer i kirkerommet. Etter forbønnen er også sjelesørgerisk oppfølging en forutsetning, sier han.