Av dr.stip. Kristian Pagh Nielsen,

Bergen

Bergenserne kjører som regel en og en til jobb i biler, som ofte er langt større enn de trenger å være, her tenker jeg ikke kun på de store firehjulstrekkerne, men også på den alminnelige familiebilen, som har langt flere hestekrefter enn nødvendig og helst kan kjøre 200 km/t. Overdimensjoneringen av den vanlige bilen er hinsides all fornuft og betyr en lei sløsing med de felles ressurser. Men hvorfor kjøper bilistene slike biler. Det er jo ikke akkurat bra for den personlige økonomien å bruke 100.000-vis av kroner ekstra på bilen sin heller, bare for at denne skal kunne akselerere fra 0-100 dobbelt så raskt som en billigere bil. Hva er egentlig bilismens logikk?

For å besvare dette spørsmålet, tror jeg det er nødvendig å ta en titt på naturens logikk, for naturen er ikke fornuftig eller økonomisk innrettet. Er det fornuftig når trærne bruker store mengder av energi på å gjøre bladene sine røde og gule før den kalde vinter tar et fast tak i dem? Mange av de dyrene som finnes i naturen er ofte komisk tåpelige i deres utforming. Ta f.eks. påfuglen, som med sin gigantiske hale signaliserer «se på meg!». Hvorledes kan et slikt misfoster klare seg i den brutale natur, hvor rovdyrene lurer overalt. Påfuglen er jo aldeles forsvarsløs, og den store halen gjør det ikke akkurat lett å flykte i en kritisk situasjon.

Vitenskapsjournalisten Thor Nørretranders skrev nylig en bok, som oppsummerer Darwins evolusjonslære og fortolkningen av denne. Han skriver at det i de senere år er blitt økt oppmerksomhet på det Darwin kalte den seksuelle utvelgelse. Tolkningen av denne går i dag i en retning som er mot den gjengse myten om evolusjonslæren (de best tilpassede viderefører genene sine). I stedet sies det at de dårligst tilpassede, som f.eks. påfuglen, har gode muligheter for å formere seg. Når slike dyr har et handikap eller sløser med ressursene sine på pynt og stas, sender de ut et signal til det motsatte kjønn, som forteller: «Se på meg, jeg bruker store mengder av min energi på dette handikappet/tullet, men likevel overlever jeg i den barske naturen. Det kan jeg fordi, jeg har stort overskudd og genene mine er bra!»

Det samme er tilfellet med oss mennesker. Norskamerikaneren Thorstein Veblen betraktet for 100 år siden nyrike amerikanere, som tente på sigarene sine med 100-dollarsedler. Dette kunne han ikke umiddelbart forstå, men kom etter hvert frem til at dette var et signal til omgivelsene om at overskuddet var stort! I Bergen sender Friele et tilsvarende signal ut når han kjøre omkring i en gammel bråkete Morgan, som sluker bensin og krever masser av vedlikehold.

Tenåringene drikker seg fra sans og samling for å sjekke opp det motsatte kjønn. Dumt, ja, men tenåringen, som på tross av dette bevisst påtatte handikap ennå har vettet og taleevnen i behold, lykkes med sitt forehavende, fordi det er et signal om styrke. Slik er det også med tenåringen, som tar opp lån for å kjøpe den første bilen, og ikke lenge etter svir av dekkene foran vennene!

Dette er bilismens «logikk». Derfor må bilen kunne kjøre 200 km/t, ikke fordi det er fornuftig, men nettopp fordi det ikke er det!

Nå da dette er forstått, la oss ta et blikk på dagens bilisme med andre øyne. Hvor sterkt signal om overskudd er det egentlig å kjøre bil? Er det ikke litt lettvint å kjøre omgitt av en beskyttende boks og uten bekymringer kunne lukke overskuddet ut bak seg? Bilen er jo nærmest som et toalett omgitt av aluminium. Men dette avhenger jo av øyet som ser. Alle her i landet kan sløse med pengene sine og gjør det selvsagt, så kanskje dette ikke lenger er så sterkt signal om overskudd? Kanskje det må finnes nye måter å signalisere overskudd på?