debattAv Haldor Fosse,Os

Som vanlig fra journalistisk hold er enhver selvransakelse fjern som snøen i Sahara. Nei, da, alle vi andre skal reise oss i protest. Tron Strand minner meg om den egentlige Big Brother fra Orwell, han som vil bestemme alt for alle oss andre.Det er ufattelig at en journalist ikke får med seg et av de viktigste poengene med BB. Nemlig betydningen av dekning fra kolleger i mediene. Hadde ikke du og dine kolleger laget slikt oppstyr på forhånd, så hadde nok interessen vært betraktelig mindre. Nå hører jeg allerede den mest patetiske av alle journalistenes vegringer for å slippe selv å ta ansvar: Vår (vi andre) sin "rett til å vite". Blant annet nylig eksemplifisert ved et parodisk kollega-intervju av redaktør Hilde Haugsgjerd i TV 2-nyhetene om drapssaken i Kristiansand. Mer eller mindre direkte fortalte Haugsgjerd oss at dette var grusomme greier, men hun måtte lide seg gjennom det for vår skyld — for vår rett til å vite.Dette holder ikke vann i det hele tatt, verken for Baneheiasaken eller for forhåndsomtale av BB. Det skjer tusenvis av ting på mediefronten og i rettssalen hver eneste dag, som vi har like stor rett til å vite noe om, som disse utvalgte sakene. Og det er nettopp poenget.Tron Strand og Hilde Haugsgjerd velger nemlig helt fritt for oss. Som en Big Brother, uten å spørre oss hva vi mener vi bør få vite noe om blant alt det vi har rett til å vite noe om.Og hva er kriteriene for utvelgelsen? Det eneste som teller for dere journalister, er seer- og lesertall. Intet annet. Dette ble meget klart illustrert, da journalistenes egen sjef utbasunerte full støtte til Se & Hør sin gyllespredning - under dekke av vår "rett til å få vite". Det er med andre ord ikke interessant for pressens folk om sakene er store, små eller viktige prinsipielt. Dere misbruker dette argumentet om vår rett til å vite ved å bruke det helopportunistisk akkurat når det passer, enten det gjelder Ari Behn, BB eller Baneheia. Dermed blir hele argumentet ubrukelig - som prinsipielt argument.Det er synd. Fordi vår rett til å vite er faktisk viktig. Men det krever at de som forvalter retten på vegne av oss, tar et ansvar. Og det er helt riktig som Strand ufrivillig(?) påpeker: Det gjør dere ikke. Videre bringer samme Strand til torgs krokodilletårer for ofrene for det show (BB) han og hans avis er med på å skape, og ikke minst tjene penger på. Vi må hjelpe disse stakkars ungdommene, så de ikke bringer ulykke over seg selv. Vi som kjenner til pressens omgang med intervjuobjekter, vet jo at pressen nettopp tar slike hensyn - men bare overfor maktens kvinner og menn. Da opptrer dere som sensurinstans - på tvers av vår rett til å vite. Mange toppfolk driter seg ut i fylla, med presse og kamera til stede, men da tar dere hensyn. Men ikke overfor disse ungdommene dine krokodilletårer nå renner for. Hvorfor det, mon tro? Og hva med andre ungdommer som ofres på underholdningens alter? Vil Tron Strand også at vi skal stanse all toppidrett fordi den i underholdningsøyemed ødelegger unge mennesker? Boksing er jo en "idrett" som anskueliggjør dette eksempelet. Men alle større internasjonale idretter legger etter seg en del psykiske og fysiske vrak. Muhammad Ali er ikke den eneste. Ja, selv små idretter som håndball har sine spisevegringsofre - på publikums alter. Omfatter omsorgen din disse også? Vil du vi skal forlange slutt på alle sportssendinger? Jeg er så luta lei av å høre journalister som besværer seg over konsekvensene av det de sjøl tjener seg rike på. Jeg er med andre ord ikke uenig i at BB er noe søppel, som det er direkte uetisk å holde på med. Men jeg registrerer at i dagens mediestyrte samfunn så er den mest effektive protesten rett å slett å la være å se på. Hvis alle gjorde det, så detter programmene fort vekk fra sendeplanen. Det samme gjelder gyllesprederne i Se og Hør, det ligger vel noen skadde i kjølvannet deres også. Mitt ønske var jo at ingen kjøpte dritten, så ble det litt mindre møkkalukt over landet. Men forby det - slik du gjør deg til talsmann for?Strands problem er at "alle" foretrekker akkurat samme primitive underholdning som det keiser Nero ga massene: Gladiatorkamper. Noen ikler sine lyster et skinn av teater, ved for eksempel å la seg forlyste av "wrestling" for på den måten å skjule for seg selv hvordan de egentlig pirres av primitive drifter. Andre gjemmer det i en sportsinnpakning. Ropet fra Vålerenga-tribunen: "Tråkk på hærsen hass så holder'n kjeft" når en mann ligger nede og hyler av smerte, er illustrerende. Eller man går til festspilldirektøren og får seg servert blod og gørr som "kunst". Same shit, different wrapping. Den dagen Strands innvendinger slår gjennom, så har vi kanskje omsider kommet helt ned fra trærne. Inntil da bør han rense sin egen kloakk først, så kan vi snakkes om hva som er neste skritt.