DET ER IKKE ET URIMELIG KRAV når foreningen Norske Filmregissører vil ha en innkjøpsordning for video og dvd tilsvarende innkjøpsordningen for bøker og musikk. Lederen for foreningen, Nina F. Grünfeld anslår at det vil koste anslagsvis 6,5 millioner kroner i året, noe avhengig av hvor mange filmer som lages.

Til tross for at det i dag er 447 visningssteder for kinofilm her i landet, og i tillegg en rekke vidoutleiebutikker, er foreningen bekymret for at tilgjengeligheten for norsk film ikke er god nok, og at en fremtidig økt privatisering vil føre til at mange kinoer ikke setter norsk film på plakaten.

Filmregissørene har også et poeng når de argumenterer for at skattebetalerne — som i sterk grad finansierer norsk film - har krav på å få noe tilbake, for eksempel ved å få filmene demokratisk tilgjengelig via bibliotekene.

Statssekretær i Kulturdepartementet, Yngve Slettholm, er prinsipielt positiv til forslaget, men kan som ventelig ikke love noen rask iverksettelse; «dette er jo et budsjettspørsmål», sier han til NRK.

DA STORTINGSMELDING 22 «om arkiv bibliotek og museer» kom ved tusenårsskiftet, fikk den mye pepper for å være slapp og fattig på prinsipiell refleksjon over bibliotekenes oppgaver i det digitaliserte samfunnet. Blant annet fikk meldingen hard kritikk fra professor i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo og leder for Norges forskningsråds bibliotekforskning, Ragnar Audunson. Han mente den gang at noe av årsaken syntes å være «et musealt utgangspunkt som gjør det vanskelig å fange essensen i bibliotekenes rolle og oppgave».

I innledningen til stortingsmeldingen heter det for eksempel at «Arkiv, bibliotek og museer har det til felles at dei skal forvalta materiale frå og formidla kunnskap om både fjern og nær fortid». Med unntak av Nationalbiblioteket, er dette en perifer oppgave for biblioteksektoren som helhet, mente Audunson, og han har sannsynligvis rett.

REGJERINGENS FORSLAG til ny biblioteklov har ikke fått mindre pepper, både fra forfattere og bibliotekfolk. Forslaget om ikke å lovpålegge bibliotek i hver kommune og ta bort kravet om fagutdannet biblioteksjef, frykter mange i bibliotekstellet bare kan føre til en ytterligere svekkelse av et allerede utarmet kulturtilbud, og gjøre bibliotekene til lovlig vilt for kulturløse kommunepolitikere og historieløse rådmenn på hvileløs jakt etter mer penger til veg, vann og kloakk. Vel og bra for lokaldemokratiet, men kanskje ikke så bra for kulturlivet.

DA INNKJØPSORDNINGEN for fonogrammer (musikk) ble innført i 1985, var intensjonen i prinsippet det samme som for bøker. I fjor ble det likevel bare brukt ca fire millioner, mens bokinnkjøpene sto for 66 millioner. Av alle plater som ble innsendt til vurdering var det bare 18 prosent som kom gjennom, mens hele 81 prosent av bøkene ble antatt. I tillegg kjøpes det inn gjennomgående tre ganger så mange eksemplarer av hver bok, som av hver plate. 1000 eller 1500 bøker kontra 430 eller 550 plater.

FONOs Erling Andersen tror forklaringen på at denne forskjellsbehandlingen har kunnet fortsette, er at det fortsatt er slik at plater ikke har samme kulturelle status som bøker, men også at bøker er fritatt for moms. Han ser heller ikke bort fra at musikkbransjen selv ikke har øvd nok påtrykk overfor myndighetene. Der har bokbransjen vært langt flinkere.

Strengt tatt skulle det være unødvendig, ettersom det både i Sem-erklæringen fra Bondevik II-regjeringen og i Arbeiderpartiets program for denne stortingsperioden, heter at innkjøpsordningen for musikk skal bedres.

FILM SOM KULTURUTTRYKK kommer muligens enda lenger ned på statuslisten enn både bøker og musikk. Likevel er det et faktum at film i dag er det kanskje mest brukte kulturuttrykket blant publikum. Derfor bør ikke filmbransjen stå med luen i hånden, men kreve å bli behandlet på lik linje med både bøker og musikk. Det bør også kunne være til glede for bibliotekene, som kanskje ikke er den mest vitale, kulturelle møteplassen i dag.