Ikke vær lei deg du Johannes, du leser hva B. Lie skriver, og slik er det nok for de fleste. Og vi er både farfar og morfar og mormor og farmor. Vi bruker ikke tiden vår til å tenke over hva vi er. Dessuten er vi bestefar og bestemor for alle.

Vi har to barnebarn og 5 oldebarn fra 8 til 0 år, som fletter seg inn i alder og som stortrives med hverandre og hvem som er hva er ikke viktig i det hele tatt for disse små eller for oss. De får saft og syltetøy som beste— og oldefar har laget. De er med ham i kjelleren og får snekre, de får ta del i hagearbeid og de får leke både ute og inne. Den ene som ennå er for liten, har noe å glede seg til så sant vi får leve og være sånn noenlunde som i dag.

Det er farfar og morfar som får tårer i øynene når de ser at små og store barnebarn har det bra og at det går godt for dem, eller når det går dem imot. Men det er også riktig at de samme menn kan si: «Nå må du bestemor sørge for at de fortsatt har det bra her hos oss.» I vår generasjon er det slik og nå - det er greit. Jeg holdt på å skrive at det er bestemor som steker vafler, men det er det forsyne meg ikke: Det er beste-oldefar det òg, her i huset. Hva gjør så denne beste-oldemor? Hun er visstnok bare til stede. Det er bra det òg. Hun leser litt, lytter litt, forteller litt og ler en masse. Kanskje synger hun en strofe eller to også.

Men «bæssmorfanget» og «bæssfarfanget» er like godt for ælle. Og vi som hører til de virkelig gamle opplever at barne- og oldebarn gir oss pusterom når vi trenger en hvil. Og hvem har bestemt at mormor er den aller beste? Det må da være mormor selv. Og kanskje mormors datter?

NANNA BERGER, STORD