Av Sigfred Rosvold

Jeg stiller meg her imidlertid spørsmål om hva hun mener skal være målsettingen med en slik opplysning?

Det å få opplyst at en har vært den beste skolen i fylket er selvsagt hyggelig. Men det å få opplyst at en har vært en av de dårligste skolene i fylket, hva er målsettingen med det? Er det meningen at en skal forbedre dette til neste år? Hvor stor motivasjon har imidlertid den skolen som har fått den laveste gjennomsnittskarakter, til å starte på nytt skoleår, når det er blitt offentliggjort at en det forrige året har vært en av de dårligste skolene i fylket?

Det som nemlig, etter mine mening, er avgjørende for en høy gjennomsnittskarakter på en skole, er elevmassen som en får inn på skolen. Lærerne kan nemlig ikke lære for elevene. De kan bare legge forholdene til rette for at elevene kan lære litt bedre. Derfor vil skoler med populære studieretninger, som f.eks. formgivningsfag og media/kommunikasjon, vinne en slik karakterkonkurranse. Det samme vil være tilfelle for skoler med studieretninger som er små. Når nemlig studieretningene er små, er det få skoler som har dem og søkerne kommer da fra hele fylket, eks. musikk, dans og drama, og idrettsfag. Da vil søkermassen til denne skolen være særdeles stor, og karakternivået være høyt. Dette er noe som vel er tilfelle for den beste og nest beste skolen her i fylket, nemlig Langhaugen med musikk, og Garnes med formgivningsfag og media/kommunikasjon.

Alle de skolene som ligger i bunnsjiktet og er såkalte «dårlige skoler», har nemlig svært mange elever som i utgangspunktet har en lav karakter, og derfor trenger støtteundervisning, noe det er altfor lite penger til. Jeg mener at disse skolene har alle sammen jobbet svært hardt for å få disse «dårlige karakterene».

Skal nemlig en slik karakteropplysning være rettferdig, må en derfor måle kunnskapsøkningen som den enkelte elev har hatt på skolen. Det er nemlig mye mer arbeidsbyrde å løfte en elev fra eks. karakteren 1 til karakteren 2, enn det er å løfte en elev fra karakteren 4 til karakteren 5. Den førstnevnte elev har nemlig i stor grad mistet all motivasjon, og er svært vanskelig å jobbe med, mens den sistnevnte har all motivasjonen i behold, og er mye lettere å jobbe med. En slik individuell kunnskapsøkning er i dag umulig å måle.

Derfor er denne karakterinformasjonen, etter min mening, fullstendig uten verdi for hva den enkelte skole gjør. Den dreper heller engasjement snarere enn at den bygger opp engasjement til å gjøre en bedre jobb.