Trolig har tittelen «Bertolt Bløff..?», og de mange spørsmålene som ble reist etter min vandring i Brechts Berlin-hjem, ført til at Hellesøy ble veldig sint. Det igjen har fått han til å velge en veldig belærende og arrogant tone. Hellesøy opptrer enkelt og greitt som fasiten på Bertolt Brechts myteomspunne og omdiskuterte liv og forfatterskap.

Man skal være veldig forsiktig med å opptre slik. Spesielt når det handler om en forfatter som Bertolt Brecht, som de lærde har kranglet om i årevis.

Jeg prøvde å gå utenom den fellen da jeg fokuserte på Bertolt Brecht. Derfor valgte jeg fluen-på-veggen-metoden, og reiste spørsmål mange klokere enn meg har stilt før. Og jeg fant litteratur som underbygget de påstander jeg refererte fra andre. Men samtidig visste jeg at jeg befant meg i et minefelt, og oppsummerte derfor hele saken med et stort spørsmålstegn. Jeg hoppet også bukk over langt verre og mer utleverende opplysninger jeg fant om Brecht, rett og slett fordi jeg mente det var mer enn nok det jeg fremførte.

Jeg skal vokte meg vel for å havne på Hellesøys nedlatende, jeg-vite-best-nivå. Men til og med i DNS-programmet advarer Finn Iunker mot sånne som Hellesøy. Sånne som betrakter Brecht som sin egen eiendom, og som nekter alle andre å mene eller å argumentere mot Bertolt Brechts oppførsel og forfatterskap.

Selv om Hellesøy hardnakket hevder at det var i 1929 kommunisten Brecht prostituerte seg for å få en gratis bil, er det slett ikke sikkert at det bare var i 1929...

Og selv om Hellesøy hevder at Brecht en gang lot andre få rettmessig ære for «Tolvskillingsoperaen», er det slett ikke sikkert at han hadde for vane å gjøre det...

I det hele tatt: Jeg opprettholder min påstand om at det er grunnlag for å stille spørsmål om vi heretter kanskje kan kalle Bertolt Brecht for Bertolt Bløff.

FINN BJØRN TØNDER