Av Olav Munch Jensen, undervisningsinspektør/trinnleder 9. klassetrinn

Skolene i Bergen er i fokus for manges interesse for tida, og som inspektør ved Garnes ungdomsskule i Arna bydel har jeg gjort meg noen tanker i denne forbindelsen.

La meg innledningsvis prøve å si litt om hvor stor betydning allmennheten tillegger skolen. Dette er viktig for bedre å kunne forstå det dilemma skolefolk i hele Bergen nå føler seg satt i.

En forsker har uttalt at debatten rundt undervisningssystemet i de senere år ofte har vært preget av at skolen både blir betraktet som syndebukk for samfunnets feil og som redningen når en ser etter botemidler.

Og målsettingen i den nye Opplæringsloven skaper enorme forventninger. Skolen skal formidle kunnskap, og den skal skape holdninger og forståelse for kulturelle verdier. Dette skal skje i trivselsfremmende omgivelser — både fysisk og psykisk. Dessuten skal lærerne differensiere arbeidsmåtene, slik at de både tilrettelegger for individuell utfoldelse og for solidaritet. Og som om dette ikke var nok - skolen skal være et sted, ikke bare for fagkunnskap, men også for omsorg. Og alt dette for hele årskullet samtidig - uavhengig av om elevene har forutsetninger og er motiverte!!

Samfunnet forventer at skolen skal løse problem som alle andre ikke kan, vil eller tør gjøre noe med. Problemløseren og omsorgspersonen skal gå hand i hand med fagformidleren - i en skoledag på 6 timer - og med svært begrensede pedagogiske virkemidler. For å holde seg faglig oppdatert har lærerne fått meget begrensede tilbud fra arbeidsgiver, samtidig som myndighetene har lagt for dagen en reformiver uten like de siste 10-15 åra.

Dersom det virkelig er den almenne oppfatning at skolen ikke bare skal være et sted å lære, men også ýet sted å væreý, og at lærerne skal være sosialarbeidere og "psykologer" så vel som fagformidlere, så må det i det minste være et ufravikelig krav at det legges til rette for en slik måloppnåelse!!

ette er dessverre ikke tilfelle. I festtaler lovpriser politikerne skolen som den viktige kulturbærer den er, og det loves at nå skal det for alvor taes et krafttak for ungdommen og for skolen. Det faktiske forholdet er imidlertid at skolebudsjettene i Bergen i mange år systematisk er blitt reduserte. Utgiftene til den daglige drift har knapt økt de siste 15 årene, og vi vet at det i samme tidsrom har vært betydelige kostnadsøkninger og prisstigninger. Derfor blir det stadig vanskeligere å fornye lærebøker/læremidler, dra på ekskursjoner osv., slik loven tilsier.

Budsjettene for vedlikehold har lidd samme skjebne, og resultatet er at bygninger og inventar forfaller. Vaktmestertjenesten, som tidligere var svært god, har lidd en enda verre skjebne. Den finnes rett og slett ikke lenger!!

Dette er den brutale virkelighet vi ser overalt i landet, men Bergen har i det siste blitt ekstra hardt rammet!! Byrådets forslag til økonomiske nedskjæringer i bydelene er så omfattende at de i virkeligheten innebærer en ýsystematisk kaldkveling av elevenes skoletilbud. For Garnes ungdomsskule sin del vil det alene medføre en økonomisk innstramning i størrelsesorden flere hundre tusen i inneværende skoleår. Dette vil bl.a. føre til at skolen til høsten får 1 klasse mer enn før og med lærer mindre!

Alle elevene må få sitt skoletilbud i full klasse (30 elever), og med et minimalt vikarbudsjett vil skoleledelsen måtte sende elever hjem på slutten av dagen eller be dem møte senere, når læreren er syk eller av andre grunner ikke kan møte til undervisning.

Støtte til delingstimer og tilpasset opplæring vil bli så godt som radert bort. Det vil igjen si at det er de svakeste elevene som blir hardest rammet! Det vil ikke være mulig å gi disse elevene et tilfredsstillende pedagogisk opplegg.

Resultatet blir overfylte klasser, dårlig inneklima, støy og disiplinproblemer. Det er ganske innlysende at det er umulig for 1 lærer å administrere 30 elever helt alene og å gi disse, enkelte til dels umotiverte, et differensiert tilbud. Samtidig skal han vise omsorg for hver enkelt og ha tid til å ta dem på alvor.

Mestring er den viktigste motivasonsfaktoren for menneskene, og som rådgiver har jeg sett betydningen av at enkeltelever har fått deler av sin undervisning som utplassering i arbeidslivet. "Learning by doing" har vært motivasjonsfaktoren for disse elevene. Dessuten forutsetter den nye læreplanen -L97- at store deler av undervisningen skal legges utenfor klasserommet - i samarbeid med lokalmiljøet - i ekskursjoner osv.

De nye økonomiske rammene vil neppe tillate at elever i det hele tatt ý beveger seg utenfor skoledøraý!! Det vil straks medføre store transportutgifter! Da blir det kanskje slik til slutt som jeg leste om i en beskrivelse fra en skole i Trondheim - der var budsjettet i heimkunnskap så ýbarbertý at en ikke lenger kunne kjøpe inn ingredienser til matlagingen - elevene måtte "tegne vaflene"!!

Alt dette skjer i år 2002 - i et samfunn med enorm privat rikdom, men med tilsvarenede offentlig fattigdom. Lærerne i ungdomsskolen kan ikke lenger sitte å se på denne utviklingen uten å si fra! Nok er nok - mange er i ferd med å miste den entusiasmen som trengs i et så viktig arbeid som det å ha med unge mennesker å gjøre.

Bergen og bydelene kan også risikere at de best kvalifiserte finner seg arbeid annet sted. I et stadig hardere samfunn er det svært viktig å ha en velfungerende offentlig skole - en skole som kan formidle kunnskap og holdninger - så vel som gi omsorg og trygghet til de som mest trenger det. Men da kan ikke skolen gå på sparebluss.

Å tilrettelegge for en god skole er forebyggende arbeid for samfunnet- mye viktigere enn "brannslokking" når kriser oppstår. Forebygging gir kanskje ikke automatisk økonomisk gevinst, men på sikt er det utvilsomt den beste samfunnsøkonomien. Vi trenger en debatt om dette, og jeg håper på mange meningsytringer i denne sammenhengen. Vi har ikke råd til å gi opp!