Foregår det nå en mer eller mindre bevisst forberedelse til nedleggelse av jernbanen i Norge? Organisasjoner og personer tilknyttet bil-, buss— og lastebilnæringen driver en voldsom lobbyvirksomhet for å komme jernbanen til livs, og politikerne følger med på ferden. For eksempel i NHOs tidsskrift Horisont nr. 1 i fjor går nåværende statsråd Victor Norman (H) inn for å nedlegge jernbanen i Norge utenfor det sentrale Østlands-området. Ifølge avisen Hadeland (7. januar) utelukker ikke samferdselsminister Skogsholm (V) at Gjøvikbanen kan bli nedlagt i hennes statsrådstid. Politikere fra Høyre og Fremskrittspartiet i Hedmark vil fjerne Rørosbanen med sitt enorme potensial for tømmertransport og utelukkende satse på veiutbygging. Arbeiderpartiet reduserte dramatisk i sitt siste budsjett bevilgningene til Jernbaneverket etc. Med andre ord er det fare for at jernbanen forsvinner bit for bit.

Norske politikere gir jernbanen rammebetingelser som gjør at stadig mer gods overføres til et allerede belastet veisystem. I andre land som Sverige bygges det nye jernbaner (for eksempel Botniabanen) og de har en avgifts-/tilskuddspolitikk for bevisst å overføre transport fra vei til bane (og båt) fordi det er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Dette er tydeligvis utenkelig hos oss der NSB ilegges så strenge bedriftsøkonomiske lønnsomhetskrav at selskapet nå legger ned vognlasttrafikken og dermed sender nye tusener av trailere ut på veinettet.

Resultatet er naturligvis krav om mer veibygging.

Selvsagt er lastebiltrafikk nødvendig, men når det på hovedaksene i Norge finnes andre og mer miljøvennlige transportformer som jernbane, hvorfor skal alt da på død og liv ut på veiene? Det er den vanlige privatbilist som betaler mesteparten av bilavgiftene i Norge. De er neppe interessert i en politikk som belaster veinettet med unødvendig og til tider livsfarlig trailertrafikk.

Med krav om fri konkurranse påstås det at ekspressbussene er et fullgodt alternativ til lang- og mellomdistansetog. Andre land har prøvd dette før. I USA ble i sin tid nesten hele jernbanens persontrafikk overført til buss. Men det viste seg at bussene i det lange løp ikke klarte å konkurrere med privatbil og fly, og trafikken gikk kraftig tilbake.

Da daværende sjef for «Amtrak», Paul Reistrup, i en kongresshøring ble spurt om hvorfor man ikke heller kunne erstatte et tog med 200 passasjerer med fire busser, svarte han at det er bare nødvendig med én buss, for hvis toget nedlegges så forsvinner mesteparten av de reisende også. «Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning» har i SNF-rapport 06/01 om ekspressbusstrafikken i Norge levert premisser til Samferdselsdepartementet for ikke bare fri konkurranse med jernbane, men også ekspressbussene imellom. Med resultatet av duellen mellom SAS og Braathens i friskt minne er det ikke nødvendigvis gitt at dette gagner de reisende.

Hva med et billettsamarbeid mellom bane og buss der begge transportformers fordeler utnyttes fullt ut? Resultatet vil antakelig bli at begge parter får flere passasjerer.

Av Jørn Ruud, Fyllingsdalen