Av Tor Aase Johannessen, Institutt for strategi og ledelse, Norges Handelshøyskole

I utgangspunktet er dette verken overraskende eller alarmerende — det er et faktum at Oslo-området har vel 3 ganger så mange innbyggere som Bergen, så rent statistisk er dette helt normalt. I årsmeldingen for Brønnøysundregistrene for 2002 heter det nokså lakonisk «Som tidligere år var det størst aktivitet og dermed flest nyregistreringer og sletti n ger i fylker med større byer og tettere befolkningskonsentrasjon».

I løpet av de seks første månedene av 2002 ble det etablert nesten 25.000 nye foretak i Norge. Av disse var 54 prosent enkeltmannsforetak, hvorav igjen mange innen servicenæringen. Her finner vi bl.a. enmannsforetak innen servering og rengjøring, som er hyppige konkursgjengangere. Én av årsakene til den store andelen innen denne næringen er sannsynligvis at mange innvandrere har problemer med å skaffe seg jobb i Norge, og de velger da heller å etablere sin egen bedrift enn å stå uten arbeid.

Artikkelen i Bergens Tidende fokuserer altså på det kvantitative, og ikke på det kvalitative. Ser vi på levetiden til småbedrifter, vil vi se at mange ikke eksisterer 12 måneder etter etableringen, og enda færre etter 2 år. Det kan være mange årsaker til dette, men det ser ut til å være to grunner som går igjen i de fleste boberetningene: manglende etterspørsel etter varen eller tjenesten man tilbød, eller for dårlig økonomistyring . I begge tilfellene kan man ofte lese av boberetningen at personen som etablerte bedriften har hatt mangelfull innsikt både i markedsvurdering og økonomi - en livsfarlig kombinasjon for enhver bedriftsleder.

Svært få av dem som blir uteksaminert fra våre handelshøyskoler og universiteter ønsker å gå inn i små og mellomstore bedrifter. Årsakene til dette kan være mange, men jeg vil nøye meg med å peke på at undervisningen ved våre økonomisk-administrative høyskoler i stor gard fokuserer på å lære studentene å analysere, vurdere og rapportere. Liten eller ingen vekt er lagt på å utvikle studentenes skapende evner. Å etablere sin egen bedrift er risikofylt, og med den akademiske ballast studentene har med seg, vil dette jobbalternativet ofte fortone seg både som uinteressant og altfor slitsomt. Hederlige unntak finnes selvsagt, der studenter allerede i studietiden har etablert bedrifter som både har vist seg lønnsomme og nyskapende. Det er derfor et behov for å tilby kurs på høyskolenivå som kan fremme interessen for bedriftsetablering.

Et annet moment er selve kulturen for å etablere nye bedrifter. I Richard Whitleys bok «Convergent Capitalism» peker han på at interessen for nyetablering må ses i sammenheng med et lands «business system», som innebærer at folk i land som har lange tradisjoner med en sentralisert økonomi som regel vil ha mindre interesse for å etablere egne bedrifter enn folk i land der man har hatt en mer liberal økonomi.

Når man skal sammenligne nyetableringer i Bergen og Hordaland med andre områder av landet, bør man samtidig lage en oversikt over hvor mange av disse som fortsatt er i live etter 1, 2 og 3 år etter etableringen, samt analysere hvor mange av disse som har egenkapitalen i behold. Slike analyser er mer interessante enn rene statiske tabeller over antall nyetableringer.