STEINAR HANSSON

Ingen vet hvor varig den nye stemningen er. Kanskje slukner Europa-gløden like fort som den kom. Ingen har hittil klart å finne en fullgod forklaring på hvordan stemningsskiftet er kommet. Det finnes riktignok et vell av mulige årsaker å peke på:

Nei ble til ja omtrent samtidig som EU sa ja til 10 nye medlemmer fra øst. Opinionsendringen kom i løpet av det året som euroen ble innført med suksess. Midt i samme år — det vil si i fjor - gikk rentene i Norge helt til topps, mens de holdt seg lave i EU. Og aldri har det vel vært større trafikk over grensen til Sverige for å handle billig i vårt nærmeste EU-land.

Men intet av dette er dramatisk nytt. Grensehandelen har pågått i årevis, de norske rentene har vært enda høyere før, og både innføringen av felles mynt og utvidelsen mot øst var sannelig sentrale debatt-temaer allerede under EU-striden for 10 år siden. At begge prosjektene er i ferd med å bli virkelighet, har selvfølgelig gjort betydelig inntrykk, men disse historiske milepælene har likevel ikke vært noen egentlig nyhet. De var forberedt så lenge og så grundig at man skulle tro at virkeliggjøringen av dem ikke påvirket den sterkt EU-skeptiske holdningen hos et flertall nordmenn. Tidligere lot iallfall ikke nordmenn seg imponere av at EU ble utvidet eller fordypet, snarere tvert om .

VERKEN I 1972 ELLER 1994 ble nei til ja fordi våre nærmeste naboer forsvant inn i EU og etterlot oss alene utenfor. Man skulle i utgangspunktet tro at Sverige og Danmarks veivalg ville ha betydd langt mer for norske EU-holdninger enn om Ungarn og Litauen blir med.

En sannsynlig forklaring på at nesten to av tre nordmenn nå plutselig vil ha Norge med i EU, er naturligvis at mange begivenheter og forhold har virket inn samtidig. Norge er ikke så gjevt som det var, vi sliter med priser, renter og utenforskap. Bare i løpet av denne uken er 2500 industriarbeidsplasser i ferd med å gå tapt i et par av våre største selskaper, Norske Skog og Aker Kværner. De særnorske rentene, lønningene og kronekursen får skylden. EU er inne i en dynamisk utvikling, og halvmedlemskapet i EØS virker kunstig, der vi til nå har godkjent 1391 EU-direktiver uten å ha hatt nevneverdig innflytelse over noen av dem.

Det kan se ut som en demning brister. Det er nesten som om den misnøyebølgen som tidligere har løftet for eksempel Fremskrittspartiet høyt og sendt ulike regjeringen ned i dypet, har funnet et nytt leie, riktignok med mange andre deltakere enn tidligere: Nei til Norge, ja til EU.

JEG TROR LIKEVEL IKKE at norske priser og europeisk samling østover er hovedimpulsen til at demningen brister. En så sterk og plutselig opinionsendring i et så gjennomdrøftet tema som norsk EU-medlemskap må skyldes noe større og mer eksplosivt enn den langsomme forvitringen av særnorske forhold og den like langsomme oppbyggingen av EU. Stemningsskiftet er dramatisk, og man må søke i dramatiske forhold for å finne den utløsende årsak. Da gjenstår ikke så mye annet som forklaring enn krigsfrykten. Angsten for hva USA kan finne på under George W. Bush har hatt en voldsom virkning på folk over hele verden, ikke minst i Europa - og i Norge.

Et langt stykke på vei har de største EU-landene med Tyskland i spissen tatt stilling mot den amerikanske krigslysten, og inntrykket er skapt av at Europa er et stort og modererende alternativ til USAs egenrådige verdensmakt. For første gang på over 100 år er nordmenn i ferd med å stole mer på det kontinentale Europa enn på vestmaktene Storbritannia og USA. At fredshåpene nå knyttes til Tyskland og ikke England, er i seg selv et historisk vendepunkt.

Ved siste EU-avstemning var nei-bølgen blant kvinnene avgjørende for utfallet. Analyser har vist at dette skyldes en venstrevind blant kvinnelige velgere. Nå er ja-fremgangen mest markant nettopp hos kvinnene. Det skulle ikke forundre om det er spørsmålene om krig eller fred som har gjort størst utslag her.

MEN KAN GEORGE W. BUSH virkelig klare å skremme oss inn i EU? Det er ikke sikkert. De som først og fremst har latt seg skremme de siste dager og uker, er tvert imot EU-landenes regjeringer. På rekke og rad gir de sin støtte til USA, og når Irak-krigen bryter ut, vil kanskje bare Tyskland stå tilbake med sin motstand. EU har aldri klart å utforme en felles utenrikspolitikk når det virkelig gjelder - og lite tyder på at man vil makte det i overskuelig fremtid. De nye EU-landene i øst vil iallfall ikke bidra til å forme Europa som en balanserende makt mot USA. For dem er deres nye NATO-medlemskap og garantiene fra USA vel så viktig som EU-samholdet.

Derfor kan håpet om at EU representerer mer fred enn USA fort briste. Å velge norsk medlemskap i EU fordi man vil fjerne seg mer fra USA, kan vise seg temmelig illusorisk. Men det som ikke er en illusjon, men trolig et mer varig fenomen, er at europeere flest - uavhengig av sine USA-flørtende regjeringer - er mer på linje med folkemeningen her i landet enn i Amerika. Fornemmelsen av en felles europeisk identitet - hvor Norge er inkludert, men USA under Bush er ekskludert - er kommet for å bli en stund, ikke minst blant norske velgere.

TEGNING: MARVIN HALLERAKER