Av Dagny Hysing Dahl

Dette faktum burde for lengst ha skapt politisk reaksjon fordi forutsetning for godt resultat er og må være ærlig, rutinemessig undersøkelse og retting av eventuelle feil og mangler i den hensikt å skape et best mulig produkt.

Når barnevernet i stedet velger å avfeie alvorlig kritikk om urett, usannhet og lovbrudd, når fortvilte pårørende føler seg krenket og barn får alvorlige angstproblemer fordi de ikke blir trodd, når besteforeldre nektes omsorg for egne barnebarn uten annen grunn enn at de er besteforeldre, da er det barnevernerne selv som kjører barnevernet inn i urent farvann.

Når det politiske flertall i tillegg — og mot bedre vitende - løper fra sitt ansvar ved å karakterisere klager som spredte enkeltsaker, konstrueres en ugjennomtrengelig mur som beskytter «systemet» og stenger ute de fortvilte mennesker som både barnevernere og politikere qua demokratiske arbeidere er forpliktet til å hjelpe.

Imidlertid forsvarer både barnevernere og politikere ovennevnte praksis i en lang rekke avisinnlegg, som for det meste dreier seg om barnevernets fortreffelighet og kritikernes stupiditet. Slik trekkes debatten ned på et uverdig « du er dum, du» -nivå. Vi blir informert om antall barn som har fått god hjelp, om gode fosterhjem og takknemlige pårørende. Dette er sikkert ok; (det skulle nå forresten bare mangle!) men er i virkeligheten irrelevant og en «snedig» avsporing i debatten om barn og pårørende som har stikk motsatte erfaringer i sitt forhold til barnevernet.

Å avvise kritikk slik vi nå opplever det, sier intet om kritikkens sannhetsgehalt, men desto mer om barnevernets holdninger. Tvert imot bekrefter barnevernets debatt-taktikk kritikkens berettigelse.

I sannhetens og anstendighetens navn går det ikke an å bruke gode sider av en sak som bevis på at dårlige sider ikke finnes. En slik konklusjon røper ikke bare stupiditet, men det som langt verre er, nemlig faglig inkompetanse.