Min vinkling til oppgaven «barnevern» er som fosterforeldre, og jeg tillater meg å kommentere innlegget som følger:

1: Flere penger til barnevernet ordner ikke alle saker, men trengs i aller høyeste grad. Jo flere saksbehandlere vi kan få til å bli værende i sitt arbeid, jo bedre! Jo færre saker hver saksbehandler får til behandling, jo bedre! Jo fortere tiltak i hjemmene blir gjennomført, jo bedre! Jo fortere det blir oppdaget at tiltak i hjemmene ikke nytter, og flytting av barnet ut av hjemmet blir bestemt, jo bedre! Jo bedre vilkår for fosterhjem som tilbys, jo flere fosterhjem melder seg til tjeneste og jo billigere blir barnevernet — fordi en fosterhjemsplass koster et minimum av hva en institusjonsplass koster.

2: Hvilke undersøkelser viser at fosterhjemsbarn kommer dårligere ut enn om de skulle ha bodd hjemme? Dersom det er en svensk undersøkelse Rune Fardal viser til, med bare syv fosterbarn i undersøkelsen, er dette et for tynt grunnlag å påstå noe slikt. Undersøkelser fra andre land viser stikk motsatt konklusjon.

3: Rune Fardal; er det å «slå politisk mynt» fra Eirin Faldet sin side å be om mer midler til barnevernsarbeid, og derved vise at hun ikke er opptatt av hva som er til barnas beste? Og jeg som alltid har trodd at barnevernspolitikk var noe av det siste en politiker setter i fokus for å bli populær blant velgerne!

4: Hvilke andre etater enn barnevernet skal avgjøre hva som er til barnas beste, Rune Fardal? Skal biologiske foreldre selv avgjøre dette - skole, barnehage, fritidsklubben, idrettslaget? Norge fikk den nye barnevernsloven i 1994 som setter søkelys på barns rett til en anstendig oppvekst i landet vårt. Stortinget har gitt meget inngående forskrifter rundt loven, som forplikter både fylkene og kommunene i sitt daglige arbeid. Alle ansatte innen barnevernet er høyst oppegående og barnekjære mennesker, som alle gjør sitt beste for barna som trenger hjelp til en god oppvekst. Faktum er at mange barn i dag ikke opplever oppveksten i sitt eget hjem som anstendig, og da kan det være nødvendig - men alltid like smertefullt for barna - å bli flyttet (som oftest i samråd med mor og far) til et fosterhjem for kortere eller lengre tid, slik at livet kan leves videre på anstendig vis.

Av Svein A. Karlsen, Hordaland Fosterhjemsforening