Av Svanhild Alver,

barnevernsjef i Bergenhus bydel, Bergen

Vi har vært barn, har barn, kjenner noen som har barn, ser barn hver dag. Vi har kunnskap om barn og vi har en rekke synspunkter hva gjelder barn. Vi har meninger om hva som er god og hva som er dårlig omsorg. Vi vet hva en familie er, vet hva som kjennetegner familiebånd, gode og dårlige. Vi vet at familie er viktig og godt å ha. Vi kan lett kjenne på hvilke følelser som settes i gang når noe eller noen truer vår familie.

Når vi av mediene blir presentert for en barnevernssak er det oftest den voksne som blir fokusert. Det er den voksne vi identifiserer oss med. Vi blir invitert inn og får dele og kjenne på smerten i det at noen skal tvinges til å gi fra seg den daglige omsorg for sitt barn. Vi blir ikke presentert for Camilla, Remi, Lars, Randi som hver dag opplever foreldre som enten er fraværende fysisk eller psykisk pga. omfattende rusproblemer, psykiske vansker eller begge deler i god kombinasjon, der foreldre nekter eller avviser hjelp. Vi blir sjelden presentert for det barnet som er mors eneste venn, som må dele mors innerste hemmeligheter og ikke blir gitt anledning til en egen barndom. Vi får ikke møte de barna som hver dag blir truet, mistenkeliggjort og møtt med ironi og sarkasme. Vi får ikke se ubeskyttete barn, barn som blir krenket eller utnyttet seksuelt av mors venner mens mor selv sover ut en gammel rus eller er på jakt etter en ny.

Vi får noen ganger se barn som er slått halvt i hjel eller i hjel, dette fordi foreldre blir tiltalt og kanskje dømt. Dette er ofte barna i de svært grove barnevernssakene. Barn som blir utsatt for alvorlige overgrep, som blir skadet på kropp og sjel og med fare for å bli emosjonelt invalidisert som voksne. Disse barnas foreldre er nødvendigvis ikke slemme eller dårlige mennesker, de er oftest glad i barna sine, men de makter ikke å endre eget liv. Saker som dette havner i fylkesnemnda, som er den instans som kan fatte vedtak om omsorgsovertakelse.

De fleste tiltak som blir iverksatt er av forebyggende karakter. Disse blir ikke presentert i mediene. Mange foreldre trenger litt hjelp, litt push i riktig retning for å klare sine omsorgsoppgaver greit selv. De fleste tiltakene er råd og veiledning, støttetiltak som weekendhjem, støttekontakt og hjelp til fritidsaktiviteter. Disse tiltakene skjer i samarbeid med barnets foreldre. Likevel er det sånn at folk kvier seg for å si at de har kontakt med og får hjelp av barnevernet. Årsaken til det kan godt være at de ikke ønsker å bli assosiert med «dårlig omsorg» og barnevernssaker slik de blir fremstilt i mediene.

Barnevernets handlingsrom er gitt i Lov om barnevernstjenester og gjennom de ressurser tjenesten blir tildelt. Både lovverk og ressurstilfang er resultat av politiske prosesser. Barneverntjenesten skal være en garanti for at barn og unge sikres omsorg, trygghet og utviklingsmuligheter. Denne tjenesten trenger som alle andre å være gjenstand for en levende debatt, men det kunne være hensiktsmessig at barnets perspektiv fikk en større plass — og at ikke minst de politiske aktører tok til orde for et forsvar av barnets rett til inngripen når foreldreomsorgen er for dårlig.