Av Kjellaug Reed Egaas

Som oftest må lærere kjempe mot uroen i klassen. De er glade for den/de elevene som er stille og rolige, og så kan en komme til å overse elever som er tause. Det blir å iaktta, vente, forsøke, høre om andre lærere kjenner til problemet, ukene går, en henvender seg til skolens ledelse, en må inn i rekken av søknader til hjelpetjenesten der ventelistene er lange, venting, testing, analysering, behovsgradering osv..

En uskreven lov tilsier at elever må få tid på seg det første skoleåret. Det som synes å være tegn til avvik i læringsprosessen det første halve året kan plutselig «komme av seg selv» når eleven er moden til det. Denne erfaringen gjør at også lærere bør gi seg selv tid før de drar for raske slutninger overfor foreldrene. Dermed er det lett å forstå at det kan bli gjort feil når en lærer møter et helt ukjent problem — som selektiv mutisme. Det gjorde derfor vondt å lese en mors dikt til frøken fordi hun ikke informerte om datterens problem før i fjerde klasse. En kan godt forstå morens fortvilelse, men å påstå at «frøken ikke har brydd seg» kan føles urettferdig. Jeg vil tro at denne læreren har hatt mange og store kvaler pga. denne situasjonen.

Til Lenes foreldre vil jeg gjerne si at de gjør det eneste rette ved å føye seg etter Lenes utvikling. Den tryggheten hun føler i hjemmet må på en eller annen måte overføres til en person i barnehagen med erfaring på området, og helst så snart som mulig. Det er en betingelse at det oppstår et tillitsforhold. Hjelperen må arbeide på Lenes premisser, hviske, leke, tulle og tøyse, gjerne si «hysj, vi må ikke snakke høyt, for da kan vi forstyrre de andre». Om dette ikke gir resultat før skolestart, må dette opplegget følges opp i skolen. Når tiden er moden, dvs. at hjelperen kan begynne å legge litt lyd i stemmen, så vil Lene glemme seg og ta etter. En må ikke telle uker og måneder. Hjelpen må gis i klasserommet til dagen kommer at Lene, ubevisst, overvinner seg selv. Da må de andre i klasserommet ta forandringen som en selvfølge.