DET SISTE ÅRET har et kriseartet forhandlingsmønster vært erstattet av palestinsk intifada og israelsk, militær styrkepolitikk. En avklaring kunne det saktens kalles, men like lite et bidrag til freden i USAs antiterrorkoalisjon med arabiske land som til freden i Midtøsten. USA øvde derfor press. Samtidig snakket president George W. Bush og den britiske statsministeren, Tony Blair, makkeren i krigen i Afghanistan, pent og prinsipielt om en palestinsk stat, så ikke bare Arafat på besøk i London skulle høre det, men også palestinerne og hele den arabiske verden.

Den varte ikke lenge, illusjonen om å ha fått partene med på enda en slags våpenhvile med åpning for å gjenoppta forhandlingene. PFLPs drap på den israelske turistministeren var ikke det som brøt illusjonen. Det bare rev den helt vekk. ISRAELERNE HADDE DA gjenopptatt sin likvideringspolitikk. Den kan vel ta terrorister og deres bakmenn, men rammer også andre og gjør større skade for Israel enn nytte, dersom den israelske regjeringen er opptatt av mer enn å demonstrere sin nådeløse styrke.

En PFLP-leder ble likvidert, og PFLP svarte med å drepe en av Sharons ministre. Det utløste forutsigbart en ny runde der Israel krevde at Arafat stanset all terror fra palestinsk side, truet med følgene dersom intet skjedde og statuerte eksempler i palestinske byer. Som vanlig ble også det palestinske selvstyret rammet. Israel krevde utlevert de skyldige etter ministerdrapet og varslet ellers en afghansk løsning etter amerikansk mønster.

DET KAN GJENTAS at Arafat har ansvar for å få slutt på terror og vold på palestinsk side og at han har talt med to tunger. Men da må det også gjentas at den israelske regjeringen tilsynelatende systematisk i ord og gjerning undergraver den autoritet Arafat må ha for å innfri kravet fra den samme regjeringen.

Som en av Israels hauker tenkte turistministeren høyt om Arafats plass på likvideringslisten. Sharon gjør selv Arafat til hovedansvarlig for palestinsk terror. Nå passer det taktikeren Arafat å be USA og verden være livvakt for å vende presset mot Israel. Da er det kanskje på tide at Sharon avgjør om Arafat hører til på listen over folk man snakker med. Det vil også tvinge Arafat til å tale med én tunge.