Av Steinar Hansson

Hillary Rodham Clinton er i dag senator og stadig på tale som en mulig presidentkandidat for Demokratene. Om det skulle skje, og hun faktisk ble president etter valget i 2008, ville hun ikke bare bli første kvinne i denne verdens mektigste stilling, men også bidra til at presidentskiftene i USA i vår tid bare dreier seg om Bush og Clinton. To blad av den ene og to av den andre. Teoretisk kan Bush-Clinton-årene komme til å strekke seg over 28 år, fra 1989 til 2017!

Memoarboken «Living History» fra Hillarys hånd utgis i begynnelsen av neste uke, men Associated Press fanget opp en lekkasje og sendte den verden rundt for tre dager siden. Senator Clintons forlag, Simon & Schuster, har allerede varslet at erstatningssøksmål mot AP kan komme på tale, og Time Magazine, som skal ha vært med på å betale 100.000 dollar for å bringe Hillarys livshistorie som tittelsak neste uke, har bedt om reforhandlinger av avtalen.

Hillary Clinton skal selv ha fått et forskudd på åtte millioner dollar for å skrive boken på nesten 600 sider — hvorav noen altså handler om det sjokket hun fikk da presidenten til slutt måtte fortelle henne at det var mer i anklagene om forholdet til Monica Lewinsky enn han tidligere hadde fortalt henne.

Det som er lekket ut, får Clintons år i Det hvite hus til å likne en billig såpeopera, slo New York Post fast for et par dager siden. Tabloidavisen har sikkert rett i denne observasjonen, men hovedgrunnen til at de siste Clinton-årene ble en dårlig komedie var først og fremst at mange sterke krefter i USA stod sammen om å gjøre presidentens privatliv til en stor offentlig og politisk skandale. Clinton-hatet var - og er - utbredt i konservative hvite miljøer i USA, og disse miljøene utgjør en kompakt majoritet i svært mange amerikanske delstater.

Sett med resten av verdens øyne, var vel oppfatningen at den eneste som egentlig burde ha hatt rett til å forfølge saken, og å reagere med fortvilelse, var Hillary - som til gjengjeld var omtrent den eneste som utad ikke viste noen tegn på hva hun følte. Men i USA er seksualmoral og privatliv nettopp det som kan bringe fram de største politiske skandaler og fall. Å starte kriger på sviktende grunnlag skaper ikke samme grobunn for hat og forbannelse.

I disse dager har riktignok til og med den krigerske president George W. Bush begynt å nærme seg en pinlig situasjon. Mange amerikanere, både blant politikerne og folk flest, spør hvor det er blitt av masseødeleggelsesvåpnene i Irak. De er ennå ikke funnet. Og selv om Bush på forhånd la vel så mye vekt på å fjerne Saddam som våpnene, og den fremste Irak-hauken, viseforsvarsminister Paul Wolfowitz forklarer at våpen-spørsmålene bare var noe som ble brukt som «byråkratiske argumenter», tar ikke debatten slutt. Den næres også av at dette spørsmålet er blitt usedvanlig hett i Storbritannia, der Tony Blair la helt avgjørende vekt på våpenspørsmålene for å lede sitt land inn i krigen.

Bush står på sin side overfor en trussel Blair slipper. Den amerikanske kongressen skal avholde åpne høringer om de rapportene, dokumentene og funnene som lå til grunn for presidentens og forsvarsdepartementets krigsbeslutninger. Da vil det trolig komme fram at de vanlige etterretningsorganene, som CIA, ikke trodde på flere av de sentrale beskyldningene som ble fremsatt mot Irak, for eksempel de påståtte forbindelsene med al Qaida.

I forbindelse med Hillary Clintons «bokbombe» blusser diskusjonen opp igjen om hennes sjanser til å bli USAs første kvinnelige president. De fleste - inkludert Hillary Clinton selv - regner med at demokratene har små sjanser ved det kommende presidentvalget i 2004. Derfor sikter hun mot 2008 - ifølge spekulasjonene. Men kan hun noen gang vinne? Slik stemningen er i dagens USA, er i hvert fall sjansene små. Det liberale Amerika er overkjørt av de nykonservative i utenrikspolitikken, og av de kristenkonservative i innenrikspolitikken. Høyrekreftene er på offensiven i abortsaken, i skatte- og budsjettspørsmål, i forholdet til omverdenen, i synet på krig og alenegang kontra diplomati og internasjonale kompromisser, og i de fleste velferdsspørsmål.

Det er ikke så lett å se for seg at en ny Clinton skal klare å innta Det hvite hus i et slikt klima som nå rår i store deler av USA. Men det er langt fram til 2008, og George W. Bush' hovedlinjer både i innen- og utenrikspolitikk er høyrisikable. Han har fått gjennomslag for så store skattelettelser at den føderale økonomien tikker mot et sammenbrudd i velferdsordninger eller mot et svimlende mega-underskudd. Han står bak så mange kriger, krigstrusler, internasjonale splittelser, pluss nesten umulige forsøk på nasjonsbygging og fred i Midtøsten, at bare et under kan hindre at noe av dette ikke en dag bryter sammen med dunder og brak - og medfølgende problemer på hjemmebane.

I så fall kan situasjonen åpnes for en demokrat, for eksempel Hillary Clinton - for å rydde opp etter både Bush og Bill sitt rot i Det hvite hus.

Hovedgrunnen til at de siste Clinton-årene ble en dårlig komedie var først og fremst at mange sterke krefter i USA stod sammen om å gjøre presidentens privatliv til en stor offentlig og politisk skandale.

ADDOFK02

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER