NEI DA. Situasjonen er ikke hentet fra en absurd teaterforestilling. Dette er fra årets konfirmasjon i Human-Etisk Forbund. Organisasjonen som prediker toleranse og respekt for andre mennesker, selve grunnpilarene i det å være menneske.

Utsagnet er hentet fra en bok skrevet av en ung skuespiller, som har fått i oppdrag å underholde litt for Norges Fremtid. Novellen handler om mobbing av en mongoloid, en som er litt «annerledes», som Inger Hagerup sier i et dikt.

Et viktig tema.

Men familie og venner tror nesten ikke det de hører der nede fra scenen. Det er «kødd» og «kødd» og «kødd» og «faen», «faen», «faen»». Ikke før har vi fått igjen pusten, så er det «kødd» og «faen» igjen.

EN BESTEMORS TÅRER renner nedover kinnene. Hun har ennå friskt i minne den skandaløse talen under konfirmasjonen til et annet barnebarn under seremonien i Grieghallen for to år siden. Da ble religion sammenliknet med flass, og taleren raljerte heftig over kristendom og kristne.

Det er andre gangen bestemor er i konfirmasjon i regi av Human-Etisk Forbund. Helt flott at barnebarna tar et valg, synes bestemor. Det er jo det livet handler om. Nå er hun dypt ulykkelig; den store dagen trekkes ned i gjørma.

«En forestilling på de unges premisser, på deres språk», sier konferansieren.

Deres språk?

Human-Etisk Forbund overser at unge ikke snakker slik hele tiden. De har flere registre å spille på — avhengig av hvor de er og hvem de er sammen med.

Et lite tankeeksperiment:

Ville noen drømme om å presentere grov underbuksehumor i en bryllupsseremoni? Eller en festlig ironiserende tekst over alderdommens besværligheter i en begravelse?

Neppe.

Men i en konfirmasjon kan man altså tillate seg å gå langt utover normale normer for hva som sømmer seg. Under dekke av at temaet mobbing og toleranse for dem som er annerledes er viktig?

Som en eldre tenåring sa etter seremonien: «Det var unødvendig å få frem poenget på en slik måte når det er konfirmasjon.»

INGEN AV MINE BARN ble døpt i Den norske kirke eller noe annet kirkesamfunn. Det betyr ikke at jeg aksepterer hva som helst fra humanetikere, eller skulle jeg si såkalte humanetikere. Jeg blir moralsk forarget - i ordets egentlige betydning - når respektløshet og intoleranse spilles ut for åpen scene. Det har ingenting med humanetikk å gjøre.

Eller er vi virkelig blitt så redde for ikke å være tolerante at vi aksepterer alt - også det som er respektløst?

Seremonien under konfirmasjonen søndag 15. juni var respektløs.

Hvorfor skal alt være så innmari kult når voksne henvender seg til ungdom? Det er misforstått og latterlig. Det håpløse frieriet demonstrerer tvert imot at man ikke har skjønt noen ting. Konfirmant, familie og venner forventer at tonen i seremonien er en annen enn på en klassefest eller i skolegården. Dagen inviterer til høytid, ettertanke og glede over den flotte jenten eller gutten som når en milepæl i livet.

HVORDAN KAN MAN unngå at det skjer igjen?

Det handler om noe så selvfølgelig som kvalitetssikring av taler og kunstneriske innslag. Det kan ikke være slik at det er flaks som avgjør om konfirmant, familie og venner skal føle seg støtt eller ikke.

Som en sa på vei ut døren fra Grieghallen: «Vi var heldige. Vi opplevde skuespiller Helge Jordal lese «Til Ungdommen» av Nordahl Grieg så vi frøs på ryggen.»

Men det var for flere år siden.

Det som gjorde at seremonien ikke ble helt ødelagt under konfirmasjonen søndag 15. juni, var vakre toner fra orkesteret Ung Symfoni under ledelse av Reid Gilje (de fikk den desidert største og varmeste applausen - jeg bare nevner det ...) og dagens festtaler, TV 2s Siri Lill Mannes. Hun fortalte blant annet om Nobelpris-vinner Nelson Mandelas konfirmasjon som 16-åring da han skulle omskjæres for å bli ordentlig mann. Han taklet ikke det som forventet, men skrek av smerte. Og så skulle det gå slik at landsbyens mest pysete konfirmant ble en av verdens modigste i sin kamp mot apartheid. Fordi han gjorde det han mente var riktig - selv om det kostet ufattelig mye.

Dette og mer sa Siri Lill Mannes. Og konfirmanter, familie og venner ble løftet ut av gjørmebadet vi et øyeblikk ble tvunget til å bade i tidligere i seremonien.

DET ER MANGE TANKER og følelser som settes i sving og blir ekstra sterke under en konfirmasjon. Det er eldste eller yngste barn som feires. En mor og far er kanskje gått fra hverandre, en bestemor eller bestefar er nettopp død. Det er glede, sorg og ettertanke.

Vi er sårbare en slik dag.

Da trenger vi noen verdige knagger som gjør dagen god og minnerik.

Det har ingenting med «kødd» og «faen» å gjøre.

I anstendighetens navn.

HØYTID: Det er høytid når konfirmantene kommer ned trappene til scenen i Grieghallen.
FOTO: JAN M. LILLEBØ