STEINAR HANSSON

Det er ikke lenge siden den som var smart ikke var dum nok til å sette sine sparepenger i banken, men på børsen. Bare gamle stabeiser og museumsvoktere holdt på at statsselskaper burde forbli statlige og at offentlig helsestell burde drives av offentlig ansatte. Hvorfor ikke la de private gjøre det meste bedre enn hva det offentlige får til — for samme pris?, var tonene som ble sunget fra så å si alle med makt og visjoner. Få bort monopolene, innen alt fra tele- og mediesektoren til oljeindustrien og kringkastingsvirksomheten, var vi nærmest enige om. Og alle de unge og fremadstrebende konsulentene innen den nye IT-bransjen bare lo når noen nevnte et ord som fagforening. At det midt oppe i denne frihetsrusen også ble skapt en børs for våre strømleveranser, oppfattet de færreste av oss. Men hadde vi gjort det, ville vi sikkert ha applaudert.

Arbeiderpartiets voldsomme nederlag ved siste valg hadde mange grunner. Men en underliggende årsak må ha vært drømmen om mer frihet og mindre orden, et rop om mer risiko og mindre byråkratisk trygghet. Denne bevisstheten om noe nytt og mer spennende, om et samfunn der det er lov å ta sjansen og ikke bare søke trygghet, er neppe et forbigående fenomen. Men akkurat i øyeblikket er frihetslengselen inne i en vond bakrus.

Folk stormer til bankene med sine sparepenger, og mange er dem som forbanner seg selv fordi de trodde at børsen var veien å gå. I Oslo har arbeidsledigheten vokst mest på beste vestkant, der overvekten av IT-konsulenter og meglere i nye, skinnende pengebransjer har holdt til.

For de fleste av oss andre er strømprisene disse vinterdagenes største hodepine. Hvorfor har Norge - av alle land i verden, med enorme energiressurser og offentlig eide kraftselskaper - klart å rote seg bort i en markedsøkonomi på strøm som knapt en eneste innbygger ser noe positivt ved? Ekspertene kan sikkert forklare hvorfor. Men det hjelper lite i øyeblikket. The proof of the pudding lies in the eating, som engelskmennene sier. Den eneste smaksprøven fra kraftbørsen som vi har merket, er prisen på strøm - og det er et prisnivå ingen nordmann vil ha. Vi er vant til at alt i dette landet er dyrt, bortsett fra elektrisk strøm.

Mitt ærend er ikke å foreslå at vi gjeninnfører ordninger fra det sosialdemokratiske 50-tallet. Men det er forunderlig å se hvordan så mange av frihets-reformene er blitt temmelig frynsete på relativt kort tid. Ta for eksempel forsøket på å gjøre folket til private aksjeeiere i de store selskapene man tidligere eide kollektivt, som Telenor og Statoil. De to folkeaksjene har medført betydelig tap for den som lot seg lokke.

Også på et annet av de «nye» frihetsområdene, råder bakrusen for tiden, men av andre grunner enn at nyordningen ble upopulær hos brukerne. Radiokanalen P4 har mistet konsesjonen fordi den må ha glemt at det er forskjell på et helt fritt marked og et privilegert handelsmonopol, overrakt av staten på bekostning av alle andre mulige konkurrenter. Kulturminister Valgerd Svarstad Hauglands overraskende beslutning føyer seg likevel inn i mønsteret av at Norge nå på ulike nivåer strammer seg opp mot de mest elleville og tøylesløse eksperimentene på frihetens områder.

Nå overlates sendeflaten til en traust allianse av norske aviseiere med og uten kristen ballast. Pengegriske utenlandske eiere, som har vært sterkt inne i P4, sendes ut av landet til fordel for et eksperiment som på papiret virker gammeldags, og som borger for alt annet enn en lettvint kommersiell suksess.

Det er mulig at vi skimter en aldri så liten renessanse for saklighet og edruelighet i så vel medieverdenen som innenfor den økonomiske sfæren. Alt som smaker av frihet og utfoldelsesmuligheter er ikke så glitrende som det kan gis inntrykk av. Et samfunn av vår type må ha andre livsnerver enn underlødig underholdning, og det må i lengden skaffe seg andre helter enn børsmeglere og grådige advokater. Frihet og kvalitet er dessverre ikke alltid sammenfallende; det er heller ikke frihet og fortjeneste - noe dagens mange økonomiske problemer har vist til fulle.

Den dagen konjunkturene snur, og det er det like sikkert at de gjør som at sol kommer etter regn, vil sikkert mange av de nyvunne betenkelighetene med frihetsrusen fordampe. Men underveis kan det hende at betenkelighetene, for ikke å si motstanden, mot nye og dristige risiko-eksperimenter vil øke betraktelig.

Det mest paradoksale i denne situasjonen er at bakrusen kommer mens vi har en Høyre-dominert regjering, som bare så vidt har begynt sin lange marsj mot mer liberalisering og mindre offentlig orden. Den gryende bevisstheten om at liberaliseringen kan ha for høy pris på for mange områder, kan bli en bremsekloss som Høyre ikke klarer å hanskes med. De trodde de kom til makten fordi folket ville ha mer frihet - men risikerer å oppdage at folk snart synes de har fått mer enn nok av den liberaliseringen som i realiteten skjedde lenge før Høyre kom i regjering.

TEKNING: MARVIN HALLERAKER