Av Anne Marita Milde, psykolog

Innleggene har vært entydig negative, og ikke minst provokative.

Det finnes en gruppe engasjerte mennesker i denne byen som ønsker videreutvikling av etablerte konsept, nytenkning og et utbedret tilbud til oss som frekventerer Bergens utesteder. Andre gevinster er flere arbeidsplasser. Det har skjedd en rivende utvikling innen bransjen de siste fem årene, til tross for byråkratiske hindere som kan måle seg med utgåtte og utdaterte regimer. Restauranteiere med en ukuelig ståpåvilje og et genuint engasjement for en bransje som levnes liten troverdighet og status, tilbyr oss alt fra kulinariske opplevelser, kultur, teater, dans og dyr alkohol (statlig avgiftskåthet). Diverse media gjør sin del av oppgaven med å undergrave den innsats som kreves for å overleve diverse restriksjoner, pålegg og forbud for ikke å glemme skyhøye statlige avgifter og lønnskostnader som kan skremme enhver fra å etablere seg i denne bransjen. Det er utrolig umodent og direkte barnslig å benevne restauratører for «baroner». Bruk av en slik karakteristikk har jeg aldri skjønt meg på, ei heller sett dette uttrykket anvendt på andre yrkesgrupper (rørleggerbaron?). Det er tydelig at restaurantvirksomheten ikke bare vekker unødige karakteristika men også sterke følelser. Misunnelse er en av dem, men tilgi dem for de vet ikke bedre .

Huset i Veiten rommer både teatervirksomhet, barservering og selskapslokaler. Innendørs er det altså lagt til rette for lystig stemning til tross for husets historie som «Gestapohuset». Ingen fornekter eller betviler at her foregikk det grusomme overgrep under krigen. Det foregikk grusomme overgrep mange steder rundt om i Bergen, også i distriktene. Respekt for ofrene og de pårørende uttrykkes bl.a. gjennom reising av krigsminnesmerker som bautaen i Veiten. De fleste av oss passerer den uten større bevissthet inntil noen ønsker å gjøre plassen anvendelig til andre formål enn ulovlig parkering. Man må da kunne benytte historiske areal til kontrollert servering uten å bli kalt respektløs? Såkalte løse fugler er hyppig å se i teaterparken, og på nærliggende benker. Her deler man flasker og sprøyter, urinerer og tar seg en blund på høylys dag. Det hender man observerer en og flere personer som prøver seg på husets ytterdører i tilfelle noen uheldigvis har glemt å låse eller følge vaktsomt med. Er ikke dette respektløst? Et offentlig uteareal med et regulert formål og vaktordninger vil øke trivselen i området og ha en preventiv effekt på kriminelle aktiviteter. Minnesmerket vil være i sentrum for folks oppmerksomhet i langt større utstrekning enn i dag. Etter mine begreper bør historie aktivt oppsøkes og observeres for å stimulere til interesse og ivaretakelse. Slik det er i dag får den et hastig besøk og en blomsterkvast en gang i året. Dette er å gjemme den bort. Hva består så denne motstanden av? Ordet «restaurant» som innebærer «alkohol». Det er merkelig, men både dere eldre og dere politikere drar utenlands og nyter mat og vin på torg og plasser som sikkert kan fortelle sin historie. Jeg tror flere med meg er kapabel til å innta et bedre måltid og drikke et glass vin eller tre uten å urinere i blomsterbedet. Det er en grov fornærmelse mot majoriteten av voksne mennesker å påstå noe annet. Fortid og nåtid kan møtes uten tilgjorte kontroverser, som vist i Italia, der krigsminnesmerker står omringet av små utecaféer og restauranter. Den mangel på nyansering som fremkommer i diverse uttalelser må gi et ensidig og uriktig bilde av den planlagte utbyggingen som presenteres.

Man kan bli opprørt og skremt over enkeltes manglende vilje til å forene det som var og det som er. Vel, man lar seg skremme, men dog. Verden går som kjent videre, og Bergen følger på, i sitt eget tempo.