STEINAR HANSSON

WASHINGTON: Som en mer tilfeldig besøkende i Washington er adgangen til Vestfløyen og Rosehagen stengt, men spekulasjonene svirrer i luften, og muligheten er stor til å lytte til andres tolkninger av begivenhetene som får en meget svak president i en ekstremt sterk stat til å innse at han må gjøre noe.

Det sies fra alle hold at presset fra omverdenen har vært formidabelt den siste uka. For hver ny by Israel raserer, har kravene om amerikansk handling økt. En nesten samlet verden utenfor USA og Israel ser med avsky på den brutale reokkupasjonen av Ramallah, Betlehem, Nablus og Hebron. Sjelden har en så entydig front av internasjonale ledere ønsket at USA griper inn og bremser Israel. Likevel har lite eller intet skjedd. Hvorfor har ikke presset virket før det kanskje er for sent? Når USA nå går inn i Midtøsten, skjer det baklengs og motvillig. Fremdeles er det flere dager til utenriksminister Colin Powell skal reise til området, og han har foreløpig ikke utarbeidet noen bestemt plan for sitt besøk.

Grunnen til den amerikanske tilbakeholdenheten må søkes i flere forhold. Et av dem er meget enkelt. I USA er det ikke lett å oppdage noen bølge av krav, enn si et merkbart press, mot presidenten om å føre en mer aktiv politikk. Amerikanerne er mest forskrekket over de palestinske selvmordsbombene. Den palestinske terroren oppfattes som en parallell til den terroren USA ble utsatt for 11. september. Men både i det politiske miljøet og i avisenes kommentarspalter er det en utbredt oppfatning at presidentens ikke-intervensjonslinje er blitt en stor fiasko. Volden i Midtøsten ble ikke borte da Bill Clinton forsøkte å skape fred, men den er sannelig blitt tifolds mye verre etter at George W. Bush snudde ryggen til området.

Det virker som den republikanske presidenten og hans menn ikke har erkjent at en så enerådende supermakt som USA ikke kan snu seg vekk og toe sine hender i verdens mest brennbare område uten at en slik linje faktisk blir en svært bestemmende faktor for begivenhetenes gang. Det er bare USA — om noen i det hele tatt - som har makt til å påvirke Ariel Sharons Israel.

Men istedenfor å spille en meklende, eller bremsende rolle, har presidenten og hans menn i praksis blitt døråpnere for Sharons felttog mot palestinerne generelt og Arafat spesielt. I februar sa visepresident Dick Cheney til en besøkende israelsk minister at for hans del kunne like gjerne Yasser Arafat henge seg. Og hver gang George W. Bush er blitt bedt om å si noen ord om Midtøsten, har budskapet vært at Arafat må stanse terroren, at ansvaret ligger hos palestinerne, og at israelernes krav om våpenhvile før forhandlinger, er berettiget. Inntil han torsdag møtte pressen utenfor Det hvite hus og også ba israelerne besinne seg, samtidig som han kunngjorde at Colin Powell drar til Midtøsten.

Idéen om å holde hendene unna Midtøsten ble demonstrert allerede helt i begynnelsen av George W. Bush` presidentperiode. Han lot aktivt være å sende en amerikansk representant til de siste fredssamtalene i Taba i Egypt. Det var siste sjanse før Ariel Sharon kom til makten og intifadaen ble satt i gang. Republikanerne rundt Bush hadde en voldsom forakt overfor Bill Clintons mange bestrebelser på å finne en løsning i Midtøsten. De har håpet og trodd helt til nå at det er bedre å la partene ordne opp seg imellom. Clintons politikk fikk følgende uoffisielle karakteristikk av presidentens talsmann, Ari Felischer, bare for noen uker siden: Et forsøk på skyte ned månen og oppnå ingenting annet enn mer vold. Denne arrogante uttalelsen måtte riktignok beklages, men holdningen er talende for hvordan miljøet rundt president Bush oppfatter både sin forgjenger og forholdene i Midtøsten.

Men blant USAs politikere kan det da ikke bare være Bill Clinton som har forstått at konflikten mellom israelere og palestinere er komplisert og livsfarlig, at det trengs kløkt, aktivitet, diplomati og forståelse - hvis ikke hele Midtøsten skal ende i en eksplosjon ingen kan stanse? Har ikke amerikanerne et profesjonelt utenriksvesen, erfarne diplomater som kjenner verden bedre enn de fleste? Og er ikke egentlig utenriksminister Colin L. Powell en fornuftig mann? Muligens, ja, høyst sannsynlig er svaret på alle disse spørsmålene ja. Men Powell og den sunne fornuft har mektige fiender. Og disse sitter ikke hvor som helst, men på de innerste plassene ved presidentens bord. Visepresident - og sterk mann - Dick Cheney er en av dem. En annen er forsvarsminister Donald Rumsfeld, som etter krigen i Afghanistan har en høy stjerne. Et par andre med sterk avsky mot å bringe palestinerne inn i varmen, skal være viseforsvarsministeren og visepresidentens fremste Midtøsten-rådgiver. Colin Powell skal ifølge analysene og ryktene i den amerikanske hovedstaden være meget engstelig for å vise initiativ i Midtøsten - fordi det bringer ham på kant med disse mennene - som i neste omgang kan føre til at han blir satt helt på sidelinjen i utformingen av Bush-administrasjonens utenrikspolitikk.

Derfor er det ikke godt å vite hva Powell har med seg på sin reise. Kanskje to ulike planer, en som har noe for seg, og en som bare er laget for å tilfredsstille folkene rundt president Bush. I mellomtiden kan Ariel Sharon fortsette å spille på den amerikanske vinglingen - og sette i gang samme type i aksjon i Gaza som han nå har gjennomført på Vestbredden. Han trenger ikke å frykte for at hans venner i Washington slår hånden av ham. Ikke på ordentlig.

Dessuten kan Bush allerede i neste uke ha skiftet politikk igjen.