Den dreier seg egentlig om det såkalte Ryssdal-utvalgets innstilling, men er samtidig et så voldsomt angrep på meg, at jeg må be om plass til å svare. Men først dette: Ryssdal-utvalget la frem sin innstilling for bare få dager siden. Den sendes i disse dager ut på høring. Så langt har jeg ikke tatt stilling til noen av de forslagene som fremmes. Både høringen og videre utredning vil altså ha betydning for det forslag regjeringen til slutt velger å fremme — tidligst våren 2004.

Jeg antar at Kobbeltveit, som allerede har trukket sine konklusjoner, har fått anledning til å studere utvalgsinnstillingen grundigere enn jeg så langt har greid. Derfor er det litt oppsiktsvekkende at han ikke synes å ha fått med seg hva utvalget har foreslått. Meg bekjent er det ingen statlig organisasjons- og tilknytningsform som heter «sjølveigande føretak». Man skiller i hovedsak mellom følgende organisasjonsformer i staten: Forvaltningsorganer med særskilte fullmakter (slik universitetene og høyskolene er nå), særlovsstiftelser (slik flertallet i Ryssdal-utvalget foreslår for UH-sektoren), særlovsselskap og statsforetak (slik sykehusene er), heleid aksjeselskap (slik NRK er) og delprivatisert aksjeselskap (slik Statoil er).

Ryssdal-utvalgets flertall har altså foreslått at UH-institusjonene blir særlovsstiftelser - mens mindretallet vil at de skal forbli forvaltningsorganer med særskilte (men utvidete) fullmakter. Dermed overrasket faktisk utvalget meg - og åpenbart også de mange professorer som hadde laget et protestopprop noen måneder før utvalgsinnstillingen forelå: «Alle» trodde at Ryssdal-utvalgets flertall ville foreslå å gjøre UH-institusjonene til foretak (slik Ap-regjeringen foreslo for sykehusene), men det forslaget kom altså ikke. Nå får derfor debatten videre vise hva de ulike aktører mener om de forslag Ryssdal-utvalget faktisk har fremmet.

Kobbeltveit konkluderer også med at en eventuell omorganisering av de statlige universitetene og høyskolene til selveiende institusjoner vil medføre at innsynet i prosessene som skjer innenfor institusjonene vil bli mindre enn i dag. Jeg har imidlertid lagt merke til at et enstemmig utvalg foreslår at det i loven, uavhengig av organisasjonsform, oppstilles klare krav til åpenhet om styrenes arbeid.

Utredningen er for øvrig ingen «omkamp», slik Kobbeltveit skriver. Både Venstre, KrF, Høyre og Frp sa på slutten av forrige stortingsperiode at de var åpne for å prøve andre organisasjons- og tilknytningsformer enn forvaltningsorganer når Kvalitetsreformen endelig skulle utformes. I denne stortingsperioden, når Kvalitetsreformen faktisk gjennomføres, har disse partiene flertall. Så langt har jeg likevel ikke fulgt opp dette, men nøyd meg med å få det utredet. Det var mulig, fordi vi likevel måtte gjennomføre et utvalgsarbeid: Et enstemmig Storting har nemlig bedt om å få forslag til et nytt, felles lovverk for private og offentlige høyere utdanningsinstitusjoner. Å fremme forslag om et slikt lovverk var Ryssdal-utvalgets viktigste oppdrag.

Kobbeltveit insinuerer at forskningen, under Høyres ledelse, blir stadig mer «nyttebasert og salsvennleg». Dette kan han ikke begrunne. I de forskningsbudsjettene jeg har hatt ansvaret for, har det vært en historisk høy vekst til langsiktig, grunnleggende forskning, til vitenskapelig utstyr og til rene kvalitetstiltak i forskningen. Jeg har riktig nok også fremmet forslag om et nytt regelverk som kan gi sterkere incentiver til UH-sektoren om å kommersialisere sine forskningsresultater - men forslaget var ikke påfallende «liberalistisk»: Et enstemmig Storting sluttet seg til loven, som også fikk positiv mottakelse i forskersamfunnet.

Det antydes videre at «små» og «sære» fag nå taper som en følge av Kvalitetsreformen. Det kan neppe heller begrunnes. På Universitetet i Oslo opplever de det motsatte; nemlig at små og sjeldne fag og fagkombinasjoner vokser frem som en følge av nye studieprogrammer, mer tverrfaglig samarbeid osv. Det kan vel heller ikke hevdes at ærverdige institusjoner som for eksempel Cambridge og Oxford har kastet kvaliteten på båten, selv om de faktisk er organisert som stiftelser.

Kobbeltveit mener for øvrig at Ryssdal-utvalget angriper gratisprinsippet i høyere utdanning. Utvalget selv mener det motsatte, siden de foreslår å lovfeste det. Jeg skal ikke ta stilling til selve forslagene, men kan på generelt grunnlag si at regjeringen ikke kommer til å foreslå å fjerne gratisprinsippet i høyere utdanning. Om vi skal lovfeste det, og eventuelt på hvilken måte, må vi komme tilbake til når høringen er avsluttet.

La meg til slutt påpeke det urimelige i å beskylde et uavhengig offentlig utvalg for å arbeide etter en «politisk bestilling» fra meg. En slik beskyldning er både en hån mot det betydelige utredningsarbeidet som er utført og mot utvalgets medlemmer.

Av Kristin Clemet, utdannings- og forskningsminister