Av Abdelhakim El Amrani,

ambassaderåd ved Den marokkanske ambassade

Først og fremst vil jeg minne om hva FNs generalsekretær Kofi Annan nøyaktig sa i rapporten om Vest-Sahara den 16. januar 2003, om Saharas-pørsmålet:

Paragraf «14: — ... I slutten av oktober 2002 gikk myndighetene i Marokko med på at Sidi Mohammed Daddach, en tidligere langtidsfange som ble løslatt i 2001, kunne reise fra området til Norge, for å delta på en tilstelning arrangert av en ikke-statlig organisasjon. Der kunne han, etter rundt 27 års adskillelse, treffe igjen moren og søsteren, som hadde kommet fra flyktningleiren Tindouf, spesielt for denne anledningen. Jeg ønsker å uttrykke min anerkjennelse overfor alle som bidro til denne, om enn midlertidige, familiegjenforening».

I motsetning til hva Deres artikkel antar, ga ikke Kofi Annan uttrykk for sin anerkjennelse til det norske NGO (legg merke til at Rafto ikke ble nevnt eksplisitt) fordi de ga prisen til Daddach, men bare for den midlertidige gjenforeningen av hans familie. På denne måten ble det også implisitt referert til Marokko (Herr Annan sa: ... «til ALLE som bidro»). For øvrig roste ikke herr Annan i sitatet hva enn Raftostiftelsen gjør i forhold til menneskerettigheter og demokrati. Jeg konstaterer kun et faktum. For sin del har styreleder i Raftostiftelsen, herr Arne Liljedahl Lynngaard, i opplysningene til dere, gitt en tolkning av sitatet som ikke er helt korrekt. Igjen, herr Annan refererte hverken til Raftoprisen eller til denne organisasjonen.

Som dere ser av sitatet, anerkjente herr Annan implisitt at Marokko også var positive og samarbeidsvillige. Vi må klargjøre at Daddach sin reise til Bergen aldri var noe problem. Det er ingen spesialbehandling for en marokkansk innbygger med rett til fri reise, dette gjelder alle marokkanere som har full bevegelsesfrihet. Jeg undrer meg over at ikke Marokko ble nevnt i deres artikkel, da dette ville gjort den upartisk og balansert.

Videre vil jeg gjøre dere oppmerksomme på at deres rapport av herr Annan er gjort på en meget overfladisk måte, når det gjelder et annet meget viktig humanitært spørsmål. Når det gjelder dette, la meg igjen minne om hva herr Kofi Annan fastslo:

Paragraf: «12: - ... Igjen sluttet jeg meg til Den Internasjonale Røde Kors Komité (ICRC) som uttrykte bekymring for de gjenværende 1362 krigsfangene, holdt tilbake av Frente Polisario. En av disse fangene har siden dette omkommet i fangenskap. Min spesialutsending har i sine samtaler med partene fortsatt å understreke behovet for en umiddelbar løslatelse av alle gjenværende krigsfanger eller andre tilbakeholdte, samt for en avklaring av skjebnen til savnede personer siden konflikten begynte ...».

I sine anbefalinger og observasjoner, sa herr Annan følgende om dette humanitære spørsmål: Paragraf «28: - ... Jeg oppfordrer også partene sterkt til å løslate umiddelbart de som har blitt holdt så lenge i fangenskap, i strid mot grunnleggende menneskerettighetslover ...».

Som dere ser, ber Kofi Annan igjen og igjen om at de marokkanske krigsfangene, holdt tilbake av Polisario, må bli løslatt umiddelbart og alle på en gang. De 1260 krigsfangene er de eldste krigsfangene i verden, ifølge ICRC. De er utsatt for umenneskelig behandling og tvangsarbeid. De er holdt tilbake i et alvorlig brudd på de grunnleggende reglene og prinsippene for internasjonal menneskelig lov. De fiendtlige handlingene tok slutt i september 1991, og ifølge den tredje Genèvekonvensjonen om krigsfanger, skulle de marokkanske krigsfangene blitt løslatt umiddelbart etter opphøret av de fiendtlige handlingene. Polisario har skuffet det internasjonale samfunnet, ved feilaktig å holde de marokkanske krigsfangene innesperret.

Når Sahara-spørsmålet omtales i Deres avis, er det veldig rettferdig å omtale alle aspekter vedrørende saken, inkludert det menneskelige aspektet. Norge og nordmenn er vanligvis meget engasjerte når det gjelder humanitære spørsmål.