DEBATT

Av Magne Skrede

Undertegnede ble en smule provosert fredag da redaktør Jan Nyberg legger frem fromme ønsker om at Festspillene, istedenfor en halvtone mer rocka for hvert år , burde rocke seg frem med langt større intervaller mot en folkelig rockekultur: Han vil gjerne se en rockestjerne som festspillmusiker istedenfor en foru t sigbar verdensstjerne som synger in n holdsløse romanser som bare finkulturen (les de som ut fra snobbethet drøvtygger på gamle floskler og fraser) setter pris på .

Vet Nyberg hva han skriver om? Har han noen gang holdt en klarinett i hånden, strevd med å spille en skala på en fiolin? Har han noen gang forsøkt å synge en sang, forme hver klangdetalj vakkert, utvikle nyanseringer og skjønnhetsuttrykk som ikke er pakket inn i elektrisk forsterkning. Har han noen gang hørt vedkommende sangerske synge Kurt Weill eller svenske folketoner? Har han noen aning om hvilket enormt slit, — mange års slit, - det kan ligge bak fremførelsen av en lied - en romanse, at det å låne sitt øre til subtile skjønnhetsopplevelser ikke behøver å være uttrykk for luksus, men for et kulturelt ernæringsbehov.

I den kultur som Nyberg er talsmann for kan man utmerket godt slå gjennom uten å kunne et håndverk, - nyansene er ofte så fattige at man kan være mikrofonvokalist uten egentlig å kunne synge. Det er ellers en gedigen løgn at unge mennesker a priori har rock og subkultur som førstevalg.

Med fare for å bli oppfattet som en moderne Don Quijote vil jeg rette et quo vadis til hele Bergens Tidendes kulturformidling. For noen år siden uttrykte Keith Jarrett i Der Spiegel at hele Vesten holdt på å drukne i konserver og effekter. Man var ikke lenger opptatt av levende musikk, man anmeldte plater, skrev sammenlignende om forskjellige innspillinger, Vestens musikkultur var blitt en kultur av sekundære kunstopplevelser. Han så for seg hvilken glede han ville føle om alle innspillinger en dag havnet på havets bunn. Bergens Tidende er full av anmeldelser av plater og popband, om de som slår igjennom eller hvor mye beina til en fotballspiller koster. Journalister følger med i tv-programmer og skriver hva folk skal mene om programmer de allerede har sett. Men gjør man et arbeidsløft med en konsert eller en forestilling, må man stå ydmykt med luen i hånden for å få en omtale eller en kritikk. Hvor var BT fredag og lørdag da Scott Joplins opera «Treemonisha» for første gang ble sunget i Bergen?

Ophelia Rag Time Orchestra og Seim Songlag hadde to festlige forestillinger i Grieghallen, - et fantastisk band og et amatørkor med gjennomført uttrykkskraft og velklang. Det var resultat av et arbeid som er blitt forberedt i over ett år. Ikke en omtale - ikke et ord! Kanskje Scott Joplin ikke er rocka nok - eller ikke fin nok?!

Det er ikke riktig at Bergen bare avføder begavede popsangere og band. Sist uke vant den unge sangeren Torbjørn Gulbrandsøy fra Griegakademiet en internasjonal romansekonkurranse i Finland. Tenk, Nyberg, at et ungt menneske kan være så baklengs at han dyrker romansen. Forhåpentligvis skriver BT noe mer i den anledning?

BT, dere har makt. Bruk den - ikke bare til å fremme massekultur!