Noen av kritikerne sammenlikner BBCs dekning av Irak-krigen med den irakiske propagandaministers utlegninger. Som den konservative parlamentariker og redaktør Boris Johnson (som ellers forsvarer BBC) noterer:

«Å følge BBCs sendinger i de nervepirrende dagene da amerikanske styrker strømmet mot Bagdad, var nesten uutholdelig for dem av oss som støttet krigen.»

Problemet er at BBC ikke kan tillate seg å ha en holdning. Posisjonen som den nasjonale radio— og tv-stasjonen fører med seg både privilegier og ansvar. Blant privilegiene er retten til å kreve 20 mrd. årlig i lisenspenger. Til ansvaret hører en fair og fordomsfri nyhetsformidling.

«Patologisk fiendtlig»

Mens private stasjoner som Sky, Fox, ABC, CNN, ITV og NBC kan gjøre akkurat som de har lyst til innenfor lovens rammer, er BBCs rolle som saklig formidler klart definert i et kongelig charter. BBC skal være saklig, faktaorientert og grunnleggende holdningsløs. Men i de senere år har virkeligheten sett annerledes ut.

Som den innflytelsesrike konservative aviseier Lord Black of Crossharbour skriver i et leserbrev i sin egen avis, konservative Daily Telegraph:

«BBC er patologisk fiendtlig overfor regjeringen og den offisielle opposisjon, overfor de fleste britiske institusjoner, amerikansk politikk på nesten alle områder, Israel, moderat politikk i Irland, alle vestlige religioner, og de fleste manifestasjoner av markedsøkonomi. BBC nyter godt av en skammelig skatt (lisens), misbruker sin posisjon kommersielt, og har på alle felter skrotet sin formelle forpliktelse til å skille kommentarer fra rapportering. BBC forgifter den politiske debatt i Storbritannia. Det er en giftig kultur av forutinntatthet. Selv om de beste programmene på ikke-politiske områder er enestående, er BBC dessverre blitt den største ondskapen i det landet som skapte stasjonen for å tjene og informere.»

Denne bredsiden hører til i den skarpe enden av spekteret. Men den avviker ikke vesentlig fra grunntonen i tallrike andre, kritiske røster. Den israelske regjeringen har for eksempel avbrutt alt samarbeid med BBC.

Vanskelig bevisføring

Når bladkongen Lord Black uttrykker sin mening i et leserbrev i sin egen avis, er det et uttrykk for hans prinsipielle holdning om at avisen ikke nødvendigvis skal mene det samme som ham. Det gjør den heller ikke alltid, men har imidlertid den kjente politiske kommentator Barbara Amiel blant sine faste skribenter. Hun er også Lord Blacks kone, og argumenterte nylig for at saken omkring David Kellys selvmord er uinteressant. «Det virkelige problem er BBCs politiske agenda. Men det vil enda en gang bli feid under teppet,» noterer hun med beklagelse. Hun erkjenner at bevisføringen er vanskelig, men kommer med et konkret eksempel i form av en radioserie der alle medvirkende er forfattere og meningsdannere med en erklært negativ holdning til USA, George Bush, krig i Irak osv.

Den politiske kommentarskribenten Eoghan Harris betegner seg selv som konservativ sosialdemokrat. Han skriver i den venstreorienterte Sunday Independent, og beskjeftiger seg også med problemet omkring bevisets stilling. Han er like opprørt som mange andre, men er med sine irske røtter mest forarget over det han kaller BBCs hjertelige omfavnelse av Sinn Fein, og motviljen mot den liberale leder av den nå oppløste samlingsregjeringen, David Trimble.

«Jeg tar avstand fra IRA, jeg har tid til David Trimble, og ønsker Saddam Husseins regime knust. Likevel er jeg tvunget til å gå inn til enhver opptreden på BBCs debattprogrammer som om jeg skal stå foran en dommer med rett til å avsi en dødsdom. Fra start til slutt vet jeg at den eneste måten å overleve på er å akseptere at jeg er blant fiender.»

Det ellers ikke spesielt Labour-vennlige finansukebladet The Economist gikk gjennom Kelly-saken og dens konsekvenser, og bemerket: «Det må erkjennes at regjeringen har grunn til å være utilfreds med BBCs rapportering om Irak-politikken. BBC var en gang New Labours venn – ikke på grunn av noen skummel sammensvergelse, men fordi de menneskene som arbeider i nyhets- og samfunnsavdelingene deler det samme venstreorienterte synet på verden: Instinkt for staten, sterk antikapitalisme, og velment liberal internasjonalisme. Reporternes fordommer henger sammen med moderne tv-journalistikks preferanse for meninger fremfor fakta, og skapte et jevnt over pessimistisk bilde av de britiske og amerikanske handlinger før, under og etter krigen,» fastslår The Economist.

«BBC nytt politisk parti»

Forsvarerne er mer broket. Den utgjøres hovedsakelig av den intellektuelle venstrefløyen, som er enig i BBCs holdninger. En del frykter også for den alminnelige risiko for pressefriheten. Mange politikere ønsker ikke noe motsetningsforhold til BBC, og støtter stasjonen. For eksempel tar mange konservative den taktisk pragmatiske inngangsvinkel og håper på at bråket kan bane veien for et maktskifte. Det er vanskelig å spå utfallet av opprøret. Men det kan neppe unngås at BBCs status blir rokket ved når konsesjonen skal fornyes senest i 2006.

Forhandlingene om innholdet ventes allerede i gang i løpet av høsten, og kravene vil være mange. Noen ønsker lisensen avskaffet, og BBC kastet ut i fri konkurranse. Andre ønsker BBC lagt inn under den nye kontrollkommisjonen for elektroniske medier, som påbegynner sitt arbeid i januar. Flere krever stram byråkratisk kontroll, mens andre kommer med krav om at saklighet skjerpes - og innskjerpes.

Som en kritiker skriver: «Når det er mulig å lage regler for banning og nakenhet må det også være mulig å demme opp for politisk propaganda og skjevheter.»

Dermed står det fundamentale spørsmål og roper til himmelen: Hvem skal kontrollere BBC, og hvordan forhindrer man at BBC - og ikke nøytrale embetsmenn – vurderer om utenrikspolitikken, helsepolitikken, eller flyktningpolitikken har vært en suksess eller en fiasko. Hvis det er det man vil. Kanskje skal BBC utstyres med carte blanche til å foreta den slags vurderinger, som i dag pakkes inn som kommentarer og analyser.

Eoghan Harris konstaterer at BBC har utviklet seg til et nytt politisk parti. Det støtter verken statsminister Tony Blair eller den konservative lederen Iain Duncan Smith, men har sin helt egen politikk på alle områder. Han kaller BBC «the New Labour Left» og konkluderer: «BBC er det store problemet i saken om Irak-dossieret. I likhet med Irak har BBC bruk for å bli befridd fra fundamentalister og ideologer og bli gitt tilbake til dem som elsker fair play – hvilket innebærer fri utveksling av tanker og ideer.»

Jyllands-Posten/Bergens Tidende