Norge har vært medlem av FNs sikkerhetsråd de siste to årene og ledet det noen uker. Siden Norge i noen år hadde vent seg til rollen som fredsmakt, bortsett fra at ikke alle ville høre på oss, satte den norske delegasjonen seg ned med en verdensvant mine.

Sikkerhetsråd, supperåd

Nordmenn visste knapt hvem som ledet Sikkerhetsrådet før Norge, og ikke brydde de seg. Men rådet gir prestisje som FNs sentrale politiske organ. Verdensscenen. Det betyr noe å sitte der selv uten vetorett, mer enn å delta i et supperåd. Sikkerhetsrådet er riktignok det også, og harselas frister. Lettere unnværes likevel et fylkesting. Det er viktig for palestinerne at Sikkerhetsrådet omtaler en palestinsk stat. Utenriksminister Jan Petersen mener at Norge har klart seg bra og nevner ledelsen av sanksjonskomiteen for Irak og arbeidet med resolusjoner om Midtøsten.

James A. Paul leder Global Policy Forum, en av de frivillige organisasjonene som følger arbeidet i FN. Han sier til Dagsavisen at Norge har vært for opptatt av å ikke ta parti, og ellers synes det passivt å ha godtatt at stormaktene, i praksis USA, avgjør. Petersens argument var at det gjaldt å oppnå enstemmighet for å få til noe. I sanksjonskomiteen virket det som om Norge bare administrerte stormaktenes politikk, svarer Paul.

Å knesette en motpolitikk hadde ikke latt seg gjøre. Espen Barth Eide ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt var statssekretær den første tiden Norge satt i Sikkerhetsrådet og sier til Dagsavisen at rådet ikke er stedet hvor man roper høyt for å bli lagt merke til hjemme. Her virkes i det stille, diplomatisk. I alle fall nytter det lite for stater uten vetorett å slå i bordet. Stein Tønnesson, leder for Institutt for fredsforskning, mener at Norge vel har gjort det et lite land kan gjøre for å vise FNs rolle i forhold til USAs.

Kun voksne

Norge går ut av rådet til klagen over at USA reduserte de ti ikke-permanente medlemmene til en B-gjeng da de måtte nøye seg med den barnevennlige utgaven av Iraks våpenrapport. Bare vetolandene fikk den andre, for kun voksne ... atommakter. Også Petersen, en USA-venn kalt USA-tjener, protesterte mot den ydmykende avslutningen på Norges opphold i Sikkerhetsrådet. Medlemmene måtte behandles likt. Var det likt seg?

Formelt fordelte FN rapporten, men det var USA som handlet og tok hva det ønsket som om konflikten står mellom USA og Irak og rapporten følgelig var overlevert amerikanerne som den berørte part. Med mottagerens rett avgjorde de hva de ville gi videre. Men også de andre vetomedlemmene; Frankrike, Kina, Russland og Storbritannia, måtte da få den hele og fulle sannhet om Iraks våpen. Eller løgn.

USA fremførte at rapporten inneholdt informasjon som ikke kunne spres til hvem som helst. Den ga innsikt i atomvåpen, og derfor passet det at de fem vetostatene er de offisielle atommaktene, medlemmene i en klubb med stengte dører. En alternativ klubb er opprettet.

Nå kunne bare land som selv hadde atomvåpen få adgang til alle de 12.000 sidene som skulle vise at Irak hadde kvittet seg med masseødeleggelsesvåpen. Resten fikk nøye seg med 3500 sider. Vetolandene fikk også kortversjonen, for det er lettere å konversere med B-gjengen når man vet hvor mye (lite) den vet og hva man slipper å snakke om.

Også 3500 sider er mye å gå gjennom, men forbudt lesestoff er alltid mest interessant. For eksempel lister Saddam Hussein med et flir må ha satt opp over firma, også amerikanske, som hjalp ham til den militære styrken han ikke skal ha. Nå kunne de angre de som ikke skaffet seg masseødeleggelsesvåpen i tide, så de kunne lese alt dette.

Slik ble det med hensikt

Da FN ble til, fikk de daværende stormaktene fast plass og vetorett i Sikkerhetsrådet. Frankrike og Storbritannia sitter der fortsatt uten å være store, men det skal mer til enn en dørvakt fra et belastet utested for å få dem kastet ut. I dag hadde det vært naturlig å gi plassene til EU dersom EU hadde vært en fullt utbygget politisk union og til en stormakt i den tredje verden, India.

Ellers skulle medlemmene i Sikkerhetsrådet velges. Et handlingsdyktig FN krevde stormaktenes medvirkning, maktpolitisk realisme. Da måtte vetoretten være med. Under den kalde krigen var øst og vest alltid uenige, så da raste krigen også i Sikkerhetsrådet.

Etter kommunismens og Sovjetunionens fall står den maktpolitiske spenningen mellom et selvbevisst USA og resten av rådets medlemmer, som prøver å markere seg, og FN, som skal markere FN. USA er for tungt. Diskusjonen om Irak demonstrerer som vi har vært inne på før en amerikansk styrke med behov for FNs legitimering og et FN som ikke kan overse styrken.

FN er hva medlemslandene vil at en verdensorganisasjon skal være. Den første Golfkrigen kom fordi USA ønsket den. Irak måtte oppgi Kuwait. FN har ikke makt til å avvæpne Irak. Eventuelt har USA det. USA handler dersom og der det er interessert i at ting forandres, og så blir spørsmålet om resten av verden ser seg tjent med det.

Noen faller

USA skjerpet FNs krav til Irak. I forrige uke fastslo amerikanerne at Iraks rapport ikke oppfyller kravet i Sikkerhetsrådets resolusjon 1441. Det var en varslet nyhet. Våpeninspektørenes leder, Hans Blix, konstaterte som en foreløpig konklusjon også at rapporten ikke holdt mål. Det veide mer, på en annen måte. Det USAs utenriksminister sa hadde maktpolitisk tyngde, Blix saklig og derfor politisk. Og så? Resolusjon 1441 skapte fallhøyde for Saddam Hussein, eller FN og USA.

USA ga beskjed om at rapporten var ufullstendig, til rådsmedlemmer som satt med noe som bare var en del av det Bagdad hadde levert. Etter to år på verdensscenen har Norge igjen fått oppleve at alle dyrene der er like, men at noen er mer like enn andre. Men slik ble Sikkerhetsrådets maktbilde malt.

Georg Øvsthus