Enhver politiker som har til hensikt å leve lenge i landet, må alltid ha klart for seg hva som er signaleffekten av ulike forslag. «Signaleffekten» er et av de første temaer som dukker opp i debatten om hvordan muligheten vil være til å få noe gjennomført.

Irrasjonalitet satt i system

Signaleffekt er av og til uttrykk for en sunn og bred reaksjon på et dårlig forslag, men er som oftest en irrasjonell reaksjon på noe annet enn det hovedsaken dreier seg om. Det er for eksempel opplest og vedtatt at det blir vanskelig å ta opp en norsk debatt om medlemskap i EU i forbindelse med stortingsvalget i 2005. Ikke fordi man forventer at det da vil ha oppstått en situasjon som gjør spørsmålet mindre aktuelt enn tidligere. Men fordi det i 2005 er 100 år siden unionsoppløsningen. Signaleffekten ved å ta opp en debatt om EU-medlemskap vil være svært negativ for ja-folket, går man ut fra. Retorikken fra nei-siden vil bli at EU-tilhengerne vil tvinge oss inn i en ny union, samtidig som vi med stolthet feirer frigjøringen fra den forrige. Argumentet gir altså ingen logisk mening, men signaleffekten avgjør.

Kortsiktigheten råder

På samme måte er det signaleffekten som ligger til grunn for mange politiske hestehandler. Det er ikke nødvendigvis logisk samtidig å avgjøre lokalisering av et direktorat til Trondheim for å få flyttet et annet direktorat til Bergen, men signaleffekten av at trønderne ikke får like mye som bergenserne, på akkurat samme tid, gjør det nødvendig å ta et slik irrasjonelt hensyn for å få noe gjort.

I mindre viktige spørsmål blir betydningen av signaleffekt ekstra tydelig. Da det for noen år siden var snakk om å gi daværende statsminister Gro Harlem Brundtland anledning til å kjøre i kollektivfeltet for å komme raskere frem til Fornebu, antok politikere og presse at folket ville reise seg i protest, og saken ble raskt lagt død. Ikke fordi det ville spilt noen som helst rolle for trafikkavviklingen i Oslo at Gro en gang iblant fikk bruke kollektivfeltet, men fordi den antatte signaleffekten gjorde det umulig.

Er politikk bare følelser?

Slik kan eksemplene ramses opp i det uendelige. Politikk synes mer som en balanse mellom ulike kortsiktige symboler enn et rasjonelt og konsekvent arbeid for å finne frem til hva som utvikler samfunnet best over tid. Betydningen av det irrasjonelle er en så selvsagt del av alle politiske prosesser at vi knapt tenker over det. Slik er det bare. Det rare er at alle snakker om signaleffekten som om det er noe alle andre representerer. Debatten dreier seg altså ofte mer om hva vi tror alle andre vil mene, enn hva vi selv mener.

Det rasjonelle blir ofte forvekslet med det hjerteløse. Dersom et enkeltmenneskes problemer mer eller mindre tilfeldig blir brakt frem i offentlighetens lys, og en statsråd griper inn, blir dette sett på som en hjertevarm handling. At statsråd og byråkrati ikke samtidig gjør noe for de tusener som ikke blir omtalt, blir mindre viktig. Spørsmålet er om det ikke kan være mer hjerteløst og umoralsk å kaste bort tid og energi på å løse enkeltsaker, enn å gjøre noe med et system som kanskje er overmodent for revisjon. Men signaleffekten taler for at statsråden legger armen kjærlig rundt skuldrene til det tilfeldige offeret, mens de tusen andre i samme situasjon havner i skyggen. Det blir jo også gjerne billigere slik.

Frem for de upopulære

At menneskelig atferd ofte styres av symboler er like gammelt nytt som selve menneskeheten. Men av hensyn til utviklingen av et samfunn bør man ha et bevisst forhold til hva som er symboler og hva som er mer håndfaste realiteter. Det kan synes som om symbolenes kraft er blitt større med tiden, og at dette er en utvikling man i liten grad stiller spørsmål ved. Bare lukten av mulig kollektiv harme, signaleffekt basert på symboler, kan være nok til at en god sak legges død eller erstattes av en dårlig. Folkeopplysning, utvikling av gode standpunkter gjennom rasjonell meningsbrytning, og viljen til å resonnere fordomsfritt i det offentlige rom, er alle dyder som ikke står høyt i kurs i det politiske landskapet. Politikere med mot er mangelvare, og politikere med vilje til å tenke langsiktig og konsekvent likeså. Kanskje er mange så lei av værhanepolitikerne at den politiker som med styrke og konsekvens fremmet sine standpunkter uavhengig av kortsiktige stemningsbølger, ville bli den mest populære av alle.

TEGNING: MARVIN HALLERAKER